the dj is awake

Pssssssssssssssssssst. Mye nytt på musikkbloggen nå. Sjekk den ut.

søndagssoundtrack II

Aloe Blacc - Green Lights

Har bare en ting å si i dag: Jeg har verdens beste søster. Glad i deg Magni!

men – burde vi elske skiten?

Så er det snart tid for nok en såkalt designerkolleksjon fra H&M. Denne gangen signert Lanvin, som visstnok simpelthen eeeelsker den svenske billigbutikken. (Som så mange av oss andre.)

Men. Det er bare en ting – disse designerkolleksjonene - burde vi egentlig elske dem? Damene går av skaftet og står i lange køer utenfor de utvalgte butikkene. Plagg ryker veggimellom. Vi har vel alle sett det på nyhetene? (En annen ting - burde dette hysteriet virkelig få oppta viktige sendeminutter i NYHETENE??)

Selv har jeg aldri giddet å stå først i køen. Det er bare helt uaktuelt å stå i kø for å kjøpe overprisede, masseproduserte billige drittklær bare fordi en eller annen designer har fått navnet sitt på dem.

For det er nemlig det det er. Det er billige drittklær.

Og neste dag har "alle" dem. Er det verdt det? Er det virkelig verdt at vi fyller den allerede overfylte pungen til stjernedesignerne med mer cash samtidig som underbetalte og hardtarbeidende sy-"slaver" i den tredje verden får tilnærmet null og niks. Når kvaliteten er lik null og det eneste vi får ut av det er å kunne se lik ut som alle andre og vifte med halen av stolthet over et designernavn på lappen i nakken...?

Jeg har de siste årene sjekket ut flere av kolleksjonene sånn litt etter at det værste kaoset har lagt seg. Og plagg som koster langt over tusenlappen er dårlig sydd og laget av billige, kjipe materialer.

Da går jeg faktisk heller i en kvalitetsbutikk og betaler det samme for et plagg som faktisk ER kvalitet og ikke bare har et navn.

Men det er nå meg. Det irriterer meg dette her nemlig. At vi serveres så utrolig mye dårlig kvalitet fordekt med et designernavn og en høy pris.

Man burde ta en butikkrunde og sjekke en del dyre klær for menn og for damer. For det man finner er ganske foruroligende: Klærene for menn holder jevnt over en langt høyere kvalitet når det gjelder materialer, søm, utført arbeid og design.

Mens mange av dameplaggene er produsert i kunstmaterialer som blir stygge og mister fasongen etter noen få vask, så er ofte herreklærene produsert i naturmaterialer og har en kvalitet som holder.

Jeg føler at klesprodusentene og designerene prøver å lure oss, og langt de fleste blant oss lar seg lure.

Men nei - jeg tror faktisk ikke at det er noen som helst grunn til å elske skiten. Den som gjør det er blitt lurt, og hvem har vel lyst til det?

søndagssoundtrack II

Eliza Doolittle - Pack up

varm på innsiden

Foto: Lindex.com

Lindex har blitt en ganske bra butikk etterhvert. Da jeg hadde vært hos frisøren i går svingte jeg innom for å se etter en svart topp. Isteden endte jeg opp med denne jakken. (Den øverste.)

For å være ærlig var jeg utrolig usikker på om jeg skulle gå for svart eller gråmelert... Spesielt siden jeg har litt vel mange svarte jakker fra før. Landet liksom på det at svart er mer allround. Men er fremdeles usikker. Noen som har noen formening? Er jo ikke for sent å bytte...

made for walking

Foto: www.gardeniacopenhagen.dk

Nesten ett år siden forrige innlegg... og i alle fall ett år siden jeg blogget aktivt. Så da er det kanskje på tide å ta opp bloggingen igjen da kanskje? Vi får se...

Når man ligger strak ut på sofaen i dagesvis med halsbetennelse, som jeg har gjort denne uken, kan mye rart skje i kjede-seg-rusen. Som for eksempel at disse skoene plutselig er på vei i posten. Bare sånn ut av det blå! Tips: Skoene fant jeg egentlig hos Lille Vinkelsko. Men de hadde ikke størrelsen min. Så fant jeg ut at de kunne kjøpes direkte fra produsenten i Danmark - 300 kr billigere til tross for kostnadene med utenlandsfrakt. Jippi!

OPPDATERING: Produsenten var utsolgt. Så nå har jeg bestilt fra en annen dansk nettside. Og da ble skoene 730 kroner billigere enn fra Lille Vinkelsko! Heldig med at størrelsen min var utsolgt der ja....

fallen princesses

Prinsessen på erten, Dina Goldstein

Fotograf Dina Goldstein har laget en fantastisk fotoserie med bilder av det moderne samfunnets falne prinsesser. Anbefaler deg å sjekke ut hele serien (her)!

BIldene er inspirert av Disney sine prinsesser, og i hvert av dem har hun plassert prinsessen i et miljø som viser et konfliktnivå. “Lykkelig i alle sine dager” er erstattet med et mer realistisk utfall som spiller på dagsaktuelle problemstillinger.

sweet as cibo matto

Bildet er av den New York-baserte jentegruppen Cibo Matto, bestående av de japanske jentene Miho Hatori og Yuha Honda. Sistnevnte datet i en periode Sean Lennon, sønnen til Yoko Ono og John Lennon, og forholdet resulterte i flere samarbeidsprosjekter.

Jentene gikk desverre hver til sitt i 2001. Musikken deres er veldig variert. En låt jeg liker veldig godt er Moonchild, og går du til musikkbloggen min kan du høre et par andre låter av det mer morsomme slaget. Her kan du dessuten høre dem synge sin versjon av Serge Gainsbourg-låten “Je t'aime moi non plus” (du vet denne herlige klassikeren).

Franskopplæringen i starten av Cibo Matto-opptaket er min favoritt, mer enn selve versjonen av låten! Veldig sjarmerende...

hip-hop fever

Blæh, ligger her og feber-svetter. Ganske så pyton, men jeg er jo så absolutt ikke alene om det for tiden... Godt er det da å ha oppdaget den fantastisk kule og behagelige franske hip-hop'eren Wax Tailor. Advarsel: Medfører fare for avhengighet, men anbefales likevel på det aller sterkeste!! Mannen har nylig sluppet sin tredje plate, så det er jo lov å håpe at noen lure booking-folk henter ham til en konsertscene nær deg. (Og meg!)

vad fint!

Kom inn i en god 70-talls stim her... Bare elsker samtalene de har i «Farbrorn som inte ville vara stor». Oj, så herlig! Skulle kjøpt disse på dvd altså, hvis de fins.

att kunna flyga

Gode minner fra det glade 70-tall! Herlige Kalles Klatretre. Dette er originalutgaven, med svenske stemmer. Men vi som vokste opp med Nrk-versjonen savner selvsagt Odd Børretzens koselige stemme.

ut på tur, veldig lur

Veeeldig mistenkelige vedkubber...!

Bilder fra en søndagstur vi gikk for noen uker siden. Vi trodde vi var og gikk et sted der så godt som ingen hadde vært før oss, men da vi kom opp under fjellveggen fant vi en bunt vedkubber... Veeeldig mistenkelig. De må nok stamme fra noen steinaldermennesker. Det finnes nok ingen andre løsninger.

natural brown

Jeg har lyst på støvletter i naturfarget skinn i år, og har forelsket meg i disse MJUS-støvlettene som Lille Vinkel Sko selger. De er også veldig tøffe i denne utgaven, som er litt røffere med glidelåsdetalen. Men det blir nok bare med å sikle etter dem, for jeg tipper at jeg ikke får presset leggen nedi. Når vinteren kommer er det utrolig kjedelig å være blant dem som har kraftige legger... Det er vel ikke annet å gjøre enn å ta turen innom og sjekke dem ut. Og mest sannsynlig prøve å finne noen helt andre. Som passer.

bli kjent med: rebekka karijord

Denne damen har et fantastisk navn! I tillegg lager hun kul musikk, og er god å synge også. I dag har hun sluppet sin tredje plate. Og DU bør sjekke henne ut!

Jeg kjøpte hennes første cd for en del år siden uten at jeg visste noe om henne. Jeg kom over den for en femtilapp, syns coveret såg kult ut og fikk en følelse av at det kunne være noe bra... så jeg tok sjansen og kjøpte den. Og det har jeg ikke angret på!

Desverre oppdaget jeg nettopp at hun hadde konsert i Bergen for en uke siden... Litt sent å oppdage det nå. Men hvis du foreksempel er i København, Turku, Stockholm, Paris eller Oslo i løpet av den nærmeste tiden, så kanskje du kan få sett henne der.

(Se forresten så fin hun er på dette bildet her... Jeg liker den skrå luggen. Hadde det ikke vært for at Erik har bedt på sine knær om at jeg skal ha lang lugg en stund, så kunne eg godt ha tenkt meg å skrådd den sånn.)

ode to a city - or two

Dette er to låter som spilles en del på radio for tiden, og som hyller to av verdens mest fascinerende byer! Nemlig Mini Viva sin Left My Heart In Tokyo og Jay-Z feat Alicia Keys med låten Empire State of Mind.

New York og Tokyo er i alle fall begge i en klasse for seg blant de storbyene jeg har vært i...

Hver gang jeg hører en av disse låtene blir jeg minnet om at jeg MÅ tilbake en gang. Det er jo ikke så lenge siden jeg var i Tokyo, men det har faktisk rukket å bli ti år siden mine tre måneder i New York... Altfor lenge siden!

In New York

Concrete jungle where dreams are made of

There's nothing you can’t do

Now you're in New York

These streets will make you feel brand new

the lights will inspire you

Let's hear it for New York, New York, New York

One hand in the air for the big city

Street lights, big dreams all looking pretty

no place in the World that can compare

Put your lighters in the air

dj åsa in da house

Ayo - Down on my knees

Jeg prøver noe nytt... og har laget en blogg til. En ren musikkblogg. Der kommer ingen vanlige innlegg, bare videoer med musikk som jeg digger. Planen er at det skal bli lite av listepop, og mer av god musikk som jeg syns flere burde få med seg. Så får vi se om jeg klarer å følge opp.

Sjekk ut dj åsa in da house på min magiske – musikk.

helt coco

Min kjære søster passer hele tiden på å gi meg musikalsk påfyll – så med hjelp fra henne byr jeg i dag på tre herlige låter fra duoen CocoRosie. Det passer spesielt fint at det er etter innspill fra min søster, siden bandet er satt sammen av nettopp to søstre. Nemlig Bianca Leilani og Sierra Rose Casady, med kallenavnene Coco og Rosie, altså CocoRosie. Les mer om jentene på Wikipedia.

lykken er en oransje helg

Foto: Privat

Jeg er trøtt, men akk så lykkelig, etter at vi sammen med et vennepar har hatt nok en fantastisk helg i Jotunheimen. Temperaturmåleren hadde bikket minus et par ganger siden sist vi var der. Dermed hadde bladene gulnet og naturen svøpt seg i en nydelig, fargesprakende høstkåpe.

Lørdagen viste været seg fra sin beste side – med sol fra blå himmel. Vi plukket søte, solvarme blåbær i solhellingen, og kunne gå i t-skjorte og korte bukser. På toppen kokte vi pasta på primusen og nøt utsikt til alpine tinder. Helt perfekt!

meandarmini

Jeg har skrevet om Emiliana Torrini tidligere. Men drit i det. Låten Me and Armini er så fin, at den er vel verdt å høre minst en, to, tre, fire og fem ganger til.

melding frå språkrådet

Bare en liten kommentar når det gjelder nynorsk-bloggingen jeg hadde planer om... Jeg har kommet frem til at det går strålende å skrive nynorsk på jobb uten at jeg må tvinge meg selv til å bytte hovudmål på fritiden. Men kanskje den viktigste årsaken til at jeg foreløpig lar ideen ligge, er at google sin funksjon for å oversette bloggsider foreløpig ikke funker på nynorsk. Og jeg kan se av counteren min at jeg relativt jevnlig har besøkende som benytter seg av oversettelsesfunksjonen. Så da fortsetter vi som før, med bokmål, enn så lenge.