i don't ask for much these days

Dette er en av mine favoritter innen sommer- og danselåter. Den ble spilt igjen og igjen og igjen på hoppfeltet på Voss, den sommeren jeg tok fallskjermkurs. Det var fantastisk sommervær, jeg var fylt med adrenalin, frykt, nerver og stress samtidig som alt var helt fantastisk spennende og vanvittig gøy. Hver gang det nærmet seg neste hopp ble jeg kvalm og nervøs og følte meg døden nær. Men av en eller annen grunn var det sånn at hver gang jeg stod klar med fallskjermriggen på ryggen og hjelmen i hånde, så kom denne låten dundrende ut av høytalerne, som ved et trylleslag. Den fikk meg til å føle meg glad og tøff nok til å gå til flyet, og å glede meg til frittfallet og skjermturen etterpå.