for spesielt interesserte

Artiklene vi skrev for Storbergen (boligbyggelag) sitt medlemsblad er ferdig trykket. Bladet ligger på nettet som pdf-fil for de som er nysgjerrige. Mine tekster finner du på sidene 6-10 og 26-29. Den første artikkelen var vi fire studenter som jobbet sammen med. Jeg har skrevet delen om Ingar og den om familien Yan Rangasamy. Den siste har jeg gjort helt alene (Rik på opplevelser... s 26-29). De andre studentene står bak artiklene fra side 16-20 om Kari Traa og Myrkdalen (Mona og Lars), samt den om Fjorden Baby! (Kristoffer).

studentliv

Man blir foret med reklame og gratis smaksprøver. Kjærkomment tilskudd til en slunken studentlommebok. Dette kom jeg hjem med på fredag.

hva skjer'a bagera...?

Bildet av meg er gammelt, fra 2005. Foto: Privat

Jeg har vært elendig til å oppdatere de siste månedene. I tillegg er jeg ikke så flink til å jevnlig ta hverdagsbilder som jeg var før. Men jeg kan jo fortelle litt om hva som skjer:

Tannen kom uten problemer, jeg kjente ikke noe, og har ikke hatt smerter etterpå heller. Slapp og trøtt ble jeg riktignok, så etter middag ble det en lang lur på sofaen. Heldigvis våknet jeg akkurat da Tid for hjem startet. Til helgen hadde vi planlagt oppussing. I sånne situasjoner hender det oss støtt at naturen kaller, og at artige ting er mer fristende. Derfor lot vi oss lokke til en tur på fjellet. Det meldes om nydelig vær og pudderføre, så Erik driver og tilpasser feller tilfelle topptur. 

Så en kjapp oppdatering om andre ting: På tirsdag som var ble tomten endelig oppmålt. Når skjøtet er klart blir handelen gjennomført. Det er lenge siden kommunen godkjente å utvide tomten slik vi søkte om, men den fysiske oppmålingen har latt vente på seg fordi kommunen driver og innfører eiendomsskatt. Dermed er alle kommuneansatte opptatt med den jobben. Tilslutt ble det et privat firma som gjorde jobben. Vi ble fornøyd. Tomten blir i grunnen akkurat som vi ville ha den. Vi har ikke så veldig hastverk med å komme i gang med bygging så lenge jeg går på skole, så det har vært helt greit for oss at det har trukket ut. Kontrakten med grunneieren er uansett signert, så det får bare ta den tiden det tar.  

Skolen går bra. Jeg trives som plommen i egget. Det er en veldig kjekk klasse, med flinke folk. Det er stor aldersforskjell på meg og de andre elevene. De fleste er minimum ni år yngre enn meg. Likevel syns jeg selv at jeg passer godt inn i gjengen, og jeg liker dem alle sammen! Mange fine og veldig forskjellige personer. Selve skolen går kjempebra. Fagene er fremdeles like spennende og utfordrende, og vi har masse å glede oss til. Nå holder vi på med feature og digitale medier. Senere skal vi blant annet ha foto og kulturjournalistikk. To fag jeg gleder meg veldig til! Neste år står blant annet praksis i yrkeslivet og studietur til Berlin på planen. Det er gøy å skrive artikler, og nå er magasinet til Stor-Bergen boligbyggelag i ferd med å gå i trykken. Vi er fire fra klassen som har skrevet artikler til bladet. Blir utrolig spennende å få se det vi har produsert på trykk! Vil tro det blir mulig å laste bladet ned som pdf-fil herfra når det er ferdig. Dere kan lese artikler vi skriver på skolen i den nye nettavisen vår. Gå til Norgesnytt.eu

Denne gangen ble det et laaangt innlegg. Prøver stort sett å unngå det, men et og annet går vel greit...? God helg alle blogglesere! Skal prøve å få tatt bilder i helgen som jeg kan dele med dere.

Ro

Til slutt en skjønnlitterær tekst fra skriveverkstedet den første uken. Jeg forstår godt om dere ikke gidder å lese alle disse lange tekstene. Men nå er det i alle fall mulig om dere vil. Og kanskje kommer blogglysten tilbake etterhver så det blir noen nye innlegg her.

Luften er mild og varm og omslutter meg. Himmelen er i ferd med å bli rød for senere å skulle bli sort. Vi sitter i en hvit gammel Toyota som skrangler av gårde på jordveien. Jeg har armen hengende ut av vinduet for bedre å kjenne landskapet vi humper gjennom. Håret kiler meg i ansiktet og jeg drar det til siden. Fingeren som har berørt huden er blitt rød av veistøvet som har lagt seg over hele meg. Men særlig på den løse armen og i ansiktet som jeg hele tiden har hatt halvvegs ut av bilvinduet. Vi passerer tre damer på sykkel. Bagasjebrettet er fullt av ved. Høye stabler. På alle tre syklene. De sykler rolig men jevnt på syklene sine som helt sikkert er uten gir.

Jeg snur meg og ler mot den andre passasjeren. Han smiler tilbake.

Utenfor er endeløse rismarker. En okse står og roper sin vrede ut mot himmelen. Vi passerer noen hus. Bygget av tre eller bambus og plassert på påler. Utenfor dem står trekjerrer, sykler og en sjelden gang en lastebil eller et eller annet vrak av en bil. Så godt som alltid en utendørs grue. I det fjerne hører jeg trommer og messing fra et tempel.

Flyet vi kom med må ha vært en tidsmaskin. Det tok oss fra travle gater, mengder av folk, plastik, biler, teknologi og på to timer har vi endt opp hundre år tilbake i tid.
Himmelen har blitt rødere og rødere mens vi har kjørt og nå er det som om en diger blodappelsin har revnet over lerretet vi har forran oss. I det samme ser vi templene. De tusen år gamle steintemplene.

Det er som om øyeblikket står stille. Bilen suser av gårde på humpete vei, men likevel har øyeblikket stoppet opp.

Verden er så nydelig. Akkurat her. Nettop nå. Så fullt av ro.

Filmanmeldelse

Her er også filmanmeldelsen jeg skrev:

Taxi Driver, USA (1976)
Regi: Martin Scorsese, USA, 1976. Produsent: Julia Phillips / Michael Phillips Manus: Paul Schrader. Foto: Michael Chapman. Musikk: Bernard Herrmann. Medv: Robert De Niro, Jodie Foster, Cybill Shepherd, Harvey Keitel m.fl.

Martin Scorseses film Taxi Driver fra 1976 var tidsaktuell på flere måter da den kom ut. For det første hentet Scorsese inn et stjernelag av unge ferske skuespillere med Robert De Niro, Jodie Foster, Cybill Shepherd og Harvey Keitel. Alle er skuespillere som i ettertid skulle få en lang og betydningsfull karriere i amerikansk film. Tematikken for filmen var også særdeles viktig i sin tid, og dessverre kan vi oppleve den som like aktuell i dag. Det dystre musikksporet komponert av Bernard Herrmann er med og underbygger den tungsindige stemningen. Dette gjelder også de scenografiske virkemidlene med nedslitte leiligheter, forsøplede gater og mørke scener i gråskalaen. Storbyen New York fungerer både som motspiller og bakteppe. Filmen spiller på et stort følelsesregister med frustrasjon som hovedtema.

Hovedpersonen Travis fremstilles glitrende av Robert De Niro. Han står for en av filmhistoriens store klassiske scener med ”You talkin’ to me?”- sekvensen. Travis har vært i Vietnam, og er nå på jakt etter noe meningsfylt å fylle tiden med. Han sliter med å tilpasse seg, får ikke sove om nettene og overlever på piller. Nattskiftet på taxisentralen blir en midlertidig redning. Han kjører hvem som helst, hvor som helst. Dermed får han storbyens underverden midt i trynet, med kriminelle, horer, utro ektefeller og politikere. Han tørker blod og sæd av setene i bilen etter hvert skift og føler mer og mer avmakt mot verden der ute. Så en dag oppdager han en ukjent kvinne i hvit, uskyldsren kjole. Han ser henne som en engel som kan redde ham fra fornedrelse. Engelen er Betsy, spilt av Cybill Shephered, en karrierekvinne som jobber som politisk aktivist. Travis ber henne med seg ut. Når han tar henne med i en luguber pornokino tar det hele imidlertid brått slutt, og han er stilt overfor nok et nederlag.

Herfra går det i bratt nedoverbakke. Han bestemmer seg for å ta affære med all dritten rundt seg. Går til anskaffelse av store mengder våpen og starter et strengt treningsregime. Samtidig fortsetter han å kjøre taxi. Slik treffer han også Iris som er barneprostituert. Iris var Jodie Foster sin debut. Bare 14 år gammel gjorde hun denne sterke rolletolkningen som hun ble belønnet med en Oscarnominasjon for. Travis gjør nå Iris til sitt prosjekt og bestemmer seg for å redde henne. Få henne vekk fra byen og livet med halliken Sport. Karakteren Sport spilles svært overbevisende av Harvey Keitel. Gjennom hele filmen kjenner vi på følelsen av at Travis går rundt som en udetonert bombe. Man utvikler sterk medfølelse for denne mannen samtidig som det er vanskelig å forstå hvordan han kan reagere på en så sprø måte som han gjør. Filmen er intelligent i sin tolkning av menneskers følelsesverden. Den handler om antihelten som drømmer om å bli helt. Et enkelt menneske som drømmer om å bety noe i andres liv. En vanlig mann som gjør jobben sin og pliktskyldig skriver hjem til foreldrene. Problematikken rundt soldater som har vært i krigen for å kommer hjem og slite med å finne seg til rette i en normal verden og ikke få tilstrekkelig kyndig hjelp er sentral, og kommer godt frem. Det er ingen heseblesende action film, men derimot en film som dveler ved spenningen. Drar det ut og lar seeren bli like redd for Travis sin personlige skjebne som menneskene han kan komme til å ramme med sin galskap. Fordi vi har rukket å bli litt glad i ham.
Filmen ble nominert til fire Oscar men fikk ingen. Det var kanskje ufortjent når vi tenker på den klassikerstatusen den har oppnådd. Dette er absolutt en film som er verdt å se både en og to ganger. Selv i dag så mange år etter utgivelsen. Scorsese og De Niro: Yes, you are talkin’ to me!

Skoleoppgave

I mangel på blogginspirasjon deler jeg noen av oppgavene jeg har skrevet på skolen med dere. Denne var obligatorisk og skulle leveres i går kveld.

Raftostiftelsen setter dagsorden

Fra utdelings seremonien i 2007 da prisen gikk til the National Campaign on Dalit Human Rights Foto: Sean Murray

Torsdag denne uken kunngjøres hvem som blir tildelt årets Raftopris. Hvem som får den kan ha stor betydning for de neste årenes internasjonale oppmerksomhet.

En relativt liten bergensk stiftelse har klart det å påvirke verdens politiske dagsorden. De øver inflytelse på den humaniære fokusen og oppnår tung internasjonal anerkjennelse. Dette ved å rette søkelyset mot relativt ukjente problemstillinger vedrørende menneskerettigheter.
Raftostiftelsen ble grunnlagt i 1986 til minne om professor Thorolf Rafto som var en aktiv forkjemper for humanitære rettigheter. Året etter delte de ut den første Raftoprisen, som siden har vært en årlig begivenhet. På torsdag kunngjøres hvem som blir årets prisvinner. Selvsagt skjer dette i Bergen, nærmere bestemt på på Raftohuset.
Hele fire ganger har en vinner av Raftoprisen senere fått tildelt Nobels Fredspris. Dette viser hvor stor betydning prisen har.

Kortene tett til brystet
John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge sier Raftoprisen skiller seg fra Nobels Fredspris ved at man leter etter menneskerettighetsforkjempere på grasrotnivå i motsetning til Nobelkomiteen som gjerne velger en mer profilert aktør.
Han ønsker derimot ikke å spekulere i hvem som får tildelingen i år. Det samme gjelder andre politikere eller samfunnsvitere vi har snakket med. Alle uttrykker derimot at det er stor spenning knyttet til torsdagens kunngjøring. De understreker også betydningen av den. Egenæs sier det slik: -Det ligger en form for beskyttelse i det å oppnå økt internasjonal oppmerksomhet om mottakerne og deres sak. Økt internasjonalt søkelys kan bidra til at prisvinnerne kan holde fram med sitt arbeid uten at deres lands myndigheter blander seg inn for mye. Derfor er Raftoprisen viktig.
Tidligere års tildelinger har gått til de tre kontinentene Europa, Asia og Afrika. Prisen har aldri gått til noen gruppering eller enkeltperson fra det amerikanske kontinentet. Kan det tenkes at 2008 blir første gangen prisen går den veien? Foreløpig holdes kortene tett til brystet hos kommiteen, men på torsdag klokken ti legges de på bordet. I mellomtiden kan man spekulere fritt om man ønsker.

Oppdatering: Prisen gikk i år til Kongo.