Ro

Til slutt en skjønnlitterær tekst fra skriveverkstedet den første uken. Jeg forstår godt om dere ikke gidder å lese alle disse lange tekstene. Men nå er det i alle fall mulig om dere vil. Og kanskje kommer blogglysten tilbake etterhver så det blir noen nye innlegg her.

Luften er mild og varm og omslutter meg. Himmelen er i ferd med å bli rød for senere å skulle bli sort. Vi sitter i en hvit gammel Toyota som skrangler av gårde på jordveien. Jeg har armen hengende ut av vinduet for bedre å kjenne landskapet vi humper gjennom. Håret kiler meg i ansiktet og jeg drar det til siden. Fingeren som har berørt huden er blitt rød av veistøvet som har lagt seg over hele meg. Men særlig på den løse armen og i ansiktet som jeg hele tiden har hatt halvvegs ut av bilvinduet. Vi passerer tre damer på sykkel. Bagasjebrettet er fullt av ved. Høye stabler. På alle tre syklene. De sykler rolig men jevnt på syklene sine som helt sikkert er uten gir.

Jeg snur meg og ler mot den andre passasjeren. Han smiler tilbake.

Utenfor er endeløse rismarker. En okse står og roper sin vrede ut mot himmelen. Vi passerer noen hus. Bygget av tre eller bambus og plassert på påler. Utenfor dem står trekjerrer, sykler og en sjelden gang en lastebil eller et eller annet vrak av en bil. Så godt som alltid en utendørs grue. I det fjerne hører jeg trommer og messing fra et tempel.

Flyet vi kom med må ha vært en tidsmaskin. Det tok oss fra travle gater, mengder av folk, plastik, biler, teknologi og på to timer har vi endt opp hundre år tilbake i tid.
Himmelen har blitt rødere og rødere mens vi har kjørt og nå er det som om en diger blodappelsin har revnet over lerretet vi har forran oss. I det samme ser vi templene. De tusen år gamle steintemplene.

Det er som om øyeblikket står stille. Bilen suser av gårde på humpete vei, men likevel har øyeblikket stoppet opp.

Verden er så nydelig. Akkurat her. Nettop nå. Så fullt av ro.