om hytter og sånt

Dagbladet kårer Noges viktigste moderne hytter. Selv om dette dreier seg om hytter, og ikke hus, så er der massevis av inspirasjon for oss som skal bygge hus ved sjøen. På en tomt som bare ber om naturhage, store vinduer og moderne arkitektur.

(Nei, ikke hvitt funkishus med flatt tak som alle andre skal ha nå. Det er en motegreie. Den bølgen har kjedet meg lenge allerede. Jeg spår at den vil gå over snart. Sammen med åpen kjøkkenløsning. Folk kommer til å sette opp igjen veggen mellom stuen og kjøkkenet. Den de reiv fordi alle andre gjorde det. -Åh, så fint med sånne store åpne rom liksom. Men åh, så dritt når alt i hele stuen er dekket av steikefett. Deretter vil de trygle forsikringselskapet om støtte til nytt skrått tak på det fuktskada huset sitt. Jeg tråkker kanskje på noen tær nå. Men jeg er så DRIT lei av Ikea-funkisen, som jeg kaller den formen for billigfunkis, som har vært så populær de siste årene. (Og som ikke skal forveksles med EKTE funkis) Det hører til de absolutte unntakene at noen har åpnet en kafè eller et utested de siste årene uten at de har kjørt den minimalistiske og upersonlige Ikea-funkisstilen. BOOORING! Jo, så kom barokken og slo til for fullt. De som nå skulle åpne nytt fancypancy utested eller kafè eller noe, de ble innovative og kreisi, og lesset på med krystallysekroner og barokkmønstrete tapeter. Yes, jeg har vært lei det også en stund nå. Men nå kjenner jeg at dette innlegget har begveget seg langt bort fra utgangspunktet. Som var Dagbladet sin hyttekonkurranse. Så jeg gir meg nå.)

make-believe

www. madeinmaria.com

Speaking of Edinburgh... Det er en skam at jeg har glemt å foretelle dere som er i Bergen, at dere må komme dere til galleri s12 og se utstillingen til min kjære venninne Maria. Hun er glasskunstner, utdannet nettopp i Edinburgh. På samme skole gikk også min kusine Ingrid som jeg har skrevet om før. Hun er også glasskunstner, og er en av dem som driver kunstnerkollektivet s12. Men nå er det altså Maria sine glasskunst-tryllerier det er snakk om. Jentene på s12 presenteren utstillingen slik:

"Utstillingen som vises i festspillperioden vil bestå av en serie skulpturelle verk som spinnes rundt metaforer fra ulike imaginære verdener. Råmaterialet i utstillingen består i hovedsak av fabrikkprodusert glass i ulike former fra det siste århundre."

Utstillingen står til 28. juni og åpningstiden er ons - søn 12.00 - 17.00

feelin' good

Nina Simone. Blant de klassiske jazzsangerinnene har hun fått en spesiell plass i mitt musikkhjerte. Billie og Ella er selvsagt også fantastiske. Men Nina drev og sang i øret mitt da jeg surret rundt i Edinburgh en stund vinteren 98. (Det gikk mye i Nina Simone og Prodigy sitt The Fat of the Land-album. Med den kontroversielle låten Smack my bitch up. Ha ha ha, for en kombinasjon!)
Edinburgh var et noe underlig, men fantastisk artig, pitstop -på vei hjem fra tre opplevelsesrike måneder i det sørlige Afrika. I Scotlands hovedstad bodde jeg hos en gjeng gjøglere som skulle arrangere the European Juggeling Convention nettopp i Edinburgh, sommeren 98. Dette hadde jeg på mystisk vis klart å plukke opp via den fantastiske nyvinningen; verdensveven. Og som den overmodige 23-åringen jeg sannsynligvis må ha vært, så fant jeg ut at dette helt klart var noe jeg burde oppleve. Selv om jeg ikke kunne sjonglere tre baller en gang. Så jeg kontaktet altså disse menneskene som skulle arrangere festivalen, fortalte hvem jeg var og at jeg gjerne ville komme og oppleve dette. De ble vel sjarmert da, for de var i alle fall raus nok til å invitere en totalt fremmed norsk jente hjem til seg den vinteren. (Det hører også med til historien at jeg pakket teltet i sekken og faktisk dro på festivalen da det ble sommer. Der lærte jeg å sjonglere tre baller, og jeg traff -fullstendig overraskende- ikke mindre enn TO kollegaer fra Den Nationale Scene, som var der hver for seg. Ingen andre nordmenn, kun oss tre, alle fra samme arbeidsplass -og ingen av oss kunne sjonglere! Et av livets totalt usannsynlige sammentreff.)

Men tilbake til vinteren i Edinburgh: Nina smeltet mitt 23-årige hjerte, blandet det med gode minner, og har fått beholde plassen sin på min personlige klassisk jazzsangerinne-trone de tolv årene som er gått siden den gang da.

Feelin good har en del likheter med Gershwin-låten "Summertime" fra musicalen Porgy and Bess. (Nok et sidesprang: Selv om vi nå beveger oss i jazzsjangeren så kunne jeg ikke dy meg, måtte linke til Janis Joplin-versjonen av Summertime. Jeg er temmelig sikker på at det må være den beste som noensinne er gjort av den overforbrukte låten.) Men Feeling good er skrevet av Anthony Newley and Leslie Bricusse, til en helt annen musical -nemlig "The Roar of the Greasepaint—the Smell of the Crowd". Nina Simone er den som har gjort låten kjent. Senere har den blitt gjort av en hel del musikere. Deriblandt George Michael og Pussycat Dolls.

Rent bortsett fra alt det tekniske, så er dette en godlåt som passer godt nå som vi har så nydelig vær! Og ikke minst fordi jeg -på tross av trøtte dager- har veldig gode dager. Jeg er full av lykkerus. Kanskje det er en den positive ettervirkningen av en vellykket ferie som har fått magen og hodet til å boble av glede. Eller våren. Uansett: I'm feeling good!

(En annen Nina-favoritt er I want a little sugar in my bowl. Men den er hakket tristere, så den passer ikke så godt å nevne nå.)

ME myself and I

Jeg er altså vel hjemme. Jetlagen har ikke gitt seg helt enda, så jeg er trøtt som en strømpe for tiden. Hvorfor heter det egentlig trøtt som en strømpe forresten...? På hvilken måte blir strømper trøtte i forhold til levende vesener foreksempel? Kanskje jeg heller burde si at jeg er trøtt som et dovendyr. Men så er jeg ikke doven heller. Bare jysla trøtt. I tillegg til at jeg våkner mellom fire og seks på morgenen. Av meg selv. Uten at klokken har ringt. Det er jo forsåvidt vel og bra det. Ingen ting galt i det å våkne opp en dag og være et a-menneske. Bare så kjedelig når man begynner å bli trøtt klokken syv på kvelden. Og enda verre når man et par timer senere holder på å sovne ned i den nydelige kamskjell-forretten som verdens fineste venninne har tilberedt. For deretter å bli sjuk i magen når resten av middagen kommer på bordet, takk for maten du liksom.... og så å måtte slepe seg tvers over gaten og hjem til seg selv klokken elleve om kvelden. Som en sliten nittiåring. Konserten vi hadde gledet oss til ble det ingen ting av. Je je je. Velkommen hjem! Sånn går det når ME-pasienter tror de kan ta seg ut på ferie.

Har MAAANGE FLERE bilder fra turen som venter på å bli lagt inn. Jeg har bare ikke orket enda. Blitt litt for mye god blanding av jetlag-slappis og ME, myself and I de siste dagene. (Yes, I know, jeg kunne jo lagt dem inn nå lissåm. Men bildene ligger i harddisken hjemme, og jeg er på jobb.)

status

Takk for koselige kommentarer fra dere som har lagt igjen det! 

Vi har vært noen dager i Kyoto nå, og jeg har ikke hatt tid til å få lagt inn noen bilder herfra. Det kommer etterhvert. Å reise i Japan er en helt fantastisk opplevelse! Før jeg dro sa jeg at dette blir noe man opplever bare en gang i livet. Nå tenker jeg at jeg MÅ tilbake en gang...

I går kveld ruslet vi i et koselig område av Kyoto som heter Gion, og i løpet av en times tid såg vi 5 geishaer på vei til en eller annen avtale. Jeg har lest at det bare finnes ca 1000 geishaer igjen i hele Japan. Det vil si at vi såg hele 0.5 % av dem på en kveld!

Etterpå satt vi lenge på en lokal liten sushibar og lo og tullet med de som jobbet der og noen andre lokalfolk. Herlig kveld.

I dag drar vi opp i de Japanske alpene. Vi skal bo på et Onsen Ryokan. Onsen er en form for japansk spa. Naturlige varme kilder. Som på Island. Ryokan er et tradisjonelt japansk gjestehus. Etter det blir det tre dager i Tokyo igjen før vi vender nesen hjem. Når jeg er vel hjemme kommer resten av bildene. Ha en fin helg!

a-bomb dome

Alle foto: Privat

6. August 1945. Klokken 08:15 japansk tid. Et amerikansk B29 bombefly slipper en atombombe over Hiroshima. Historiens første atombombe brukt i krigsøyemed. Omtrentlig 600 meter over dette bygget. Utrolig nok ble en del av konstruksjonen stående. Alle i bygningen døde imidlertid øyeblikkelig. Absolutt all annen bygningsmasse i 2 kilometers omkrets rundt bygget ble blåst vekk. Forskere spådde at ingenting ville gro i Hiroshima på over 75 år. Nå er det gått 64 år. Hiroshima har forlengst reist seg igjen, solen skinner og det har blomstret og grodd lenge allerede. Noen mener at Japanerne har slikket sine sår så godt nå, at de selv drømmer om å ha atomvåpen. Det viser hvor viktig det er å ta vare på slike minnesmerker. Vi må aldri glemme. NEI TIL ATOMVÅPEN!

mer bilder fra dagen på miyajima

Øyen er full av papirspisende hjort og advarsler om at de eter alt du ikke passer på. De har nok gnafset i seg en del penger, pass, billetter og Lonely Planet-bøker, til uoppmerksomme turisters store ergrelse. Her er en av de drevne lommetyvene nedi Erik sine baklommer og stjeler seg et snadder papirmåltid.

Vi dumpet over et bryllupsfølge...

Noen av de flotte gjestene.

Brudeparet med fotograf og stylist.

Brudeparet.

"Wonderful scenery is seen by least." Tog du an? Ikke vi i alle fall!?

Livets fire essensialiteter: Sake, nudler, øl og iskrem.

Alle foto: Privat

...og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Vi reiste fra Kyoto til Hiroshima på dagstur. To timer brukte vi på de 310 kilometerne. We love Shinkansen! Jeg må gjenta meg selv: Hurtiggående tog er helt genialt. Håper virkelig Norge klarer å rote seg til å bygge et nettverk av høyhastighetsbaner SNART-SNARERE-SNAREST.

the floating tori at miyajima

Japansk posering.

Først lunch, så byr vi på -vips-litt-magi- og voilá: 

...så flyter den...

Alle foto: Privat

Vi tar bilder som om vi var Japanske turister... Det skal ikke finnes grunnlag for tvil om hvorvidt vi faktisk har vært og sett den flytende Torien på Miyajima utenfor Hiroshima. 

bonsai frisering

Foto : Privat

sightseeing i kyoto

Foto: Privat

tempura

Foto: Privat

Tempura-middag i Kyoto. Akkompagnert av japansk bissnisspreik på bordet ved siden av og lyden av elvesus inn det åpne vinduet. One night to remember. 

kyoto by night

Foto: Privat

I det nederste bildet kan man skimte en geisha inne bak øverste vindu helt til høyre... Vi ramlet over denne nydelige gaten og endte opp med å spise på en Japansk tempurarestaurant langs elvebredden. Dagen etter leste vi at Lonely Planet mener dette er Asias vakreste gate. Fint er der, det kan vi skrive under på! Alt ligger tilrette for en romantisk kveldstur i det området av Kyoto.

mt fuji fra shinkansen

Foto: Privat

På vei fra Tokyo til Kyoto fikk vi god utsikt til Japans hellige fjell Mount Fuji. Vi raste forbi med Shinkansen (eller Bullettrain som de Japanske høyhastighetstogene kalles på folkemunne) i nesten 300 km i timen. Fint fjell! Og et rungende JA til høyhastighetstog i Norge NÅ!!