Photo: Åsa
I dag stod jeg opp en time for tidlig! Så da kan jeg kanskje skrive et lite blogginnlegg. Siden jeg har vært litt sløv med det i det siste. Gårsdagens
godnyhet var at
Erik Schjenken ble frikjent, og at han og Ali Farah tok hverandre i hånden og red sammen inn i solnedgangen. Okei, nei de gjorde jo ikke det. Men det hadde de gjort hvis det var en amerikansk film.
De tok hverandre i hånden. Det gjorde de. Det var nok den beste måten å avlutte et trist kapittel. Det har vært en lang og påkjennende kamp for begge parter, som kummulerte med en serdeles ufin
skittkasting fra Ali Farah på slutten. Jeg ble kjempe glad for at Erik Schjenken ble frikjent!! Ikke fordi jeg syns at det var rett å ikke ta med seg Ali Farah når han lå stygt skadet i Sofienbergparken. For det var forferdelig at en så alvorlig skadet person ble forlatt. Men jeg ble glad fordi han (Schjenken) og kollegaen som han kjørte sammen med på ambulansen den dagen har blitt syndebukker for et raseri og en frustrasjon som burde vært rettet mot andre mennesker. Fordi de to måtte gjennomgå mer enn man kan forvente at to vanlige mennesker skal komme levende gjennom. De hadde ingen medietrening. Det var ikke som å henge ut Siv Jensen. Det var to vanlige arbeidfolk. Som meg. Og som deg.
Det var nok grusomt å stå der i parken og tro at mannen (Ali) som nettopp var blitt slått ned kanskje ville komme til å dø. Det å oppleve at de reddende englene på ambulansen kom, men bare dro igjen, gjorde nok at folk så rødt. Det hadde jeg nok gjort selv også om jeg hadde vært tilstede. Men den mediestormen som kom mot ambulansesjåførene i ettertid. Den var ukritisk og lite heldig. Det er smakløst når media går etter enkeltpersoner på den måten.
Hvor ble sinnet mot gjerningsmannen av oppi dette? Han som sannsynligvis har skadet Ali Farah for livet. Hvor ble diskusjonen rundt voldsofre av? Og hvorfor fikk Ullevål Sykehus unngjelde? Burde man ikke sett på rutinene rundt ambulansepersonellet? Hvordan kunne media stå og se på at et stort og sterkt sykehus bestående av en stor organisasjon, med mange mennesker som kan støtte seg på hverandre, kunne dytte problemet over bordet og forlate det hos to enkeltmennesker. To ansatte. Som ble oppsagt og måtte stå stormen helt alene.
Media har blitt en moderne gapestokk, og det er kvalmende å oppleve hvor lite kritikk de får for det.
Den massive mediestormen gjorde at det norske folket reiste rasismeflagget. Det er bra å snakke om rasisme. Det er et viktig tema, og en debatt som aldri bør ligge død. Men var den egentlig rett plassert i denne saken? Jeg tror ikke det, selv om mange er
uenig med meg.
Oslo-folk lot seg piske sånn opp av stemningen at de i tiden etterpå drev og sperret filer for ambulanser under utrykning. Da er det noe alvorlig gale et sted. Da burde media begynt å se på sin egen rolle i saken og tørre å være selvkritiske. Det er klart det bar helt galt avsted når det ble følgene. Det blir å sette helt uskyldige pasienter i livsfare, og gjøre jobben umulig for ambulansesjåfører som ikke hadde noe med den aktuelle saken å gjøre.
Så, skål for en happyish ending! (Selv om kampen selvsagt ikke er over for de involverte enda.)
.jpg)
.JPG)
+(2).JPG)
Innlegg
