Visa-run og fashionpolitiet (oss)

I går var vi en kjapp svipptur til Kambodsja for å få stemplet passet vår ut og inn igjen av landet sånn at vi har gyldig visum til vi reiser herfra. 

Vi hadde kjøpt billet til Visa-run tur med minibuss. Men denne gangen var vi litt heldig. For minibussen var fullbooket (what else is new....) så det kom en taxi og hentet oss isteden. Og det var bare oss og en tysker i bilen. Så isteden for å sitte i en stappfull minibuss og humpe avgårde så hadde vi en ganske behagelig tur i personbil. Med en sjåfør som kjørte ganske greit (etter forholdene). Vi var fremme på grensen i  løpet av 3,5 timer og der var alt temmelig kjapt levert. Så var det å returnere, og vi var hjemme igjen 15.05 :) Veldig fornøyde med det!

Det er rart å komme til grensen til Kambodia. Man kan bokstavlig talt SE grensen. På Thailand sin side er veien fin og flott, og alt ser egentlig ganske rent og ordentlig og ryddig ut. Midt på broen over elven som er grensen er det en linje, for der går veien over til å bli en utrolig dårlig vedlikeholdt liten bit med sement, og fortsetter som støvete grusveg, og bak grensebommen er et kaos av tiggende unger nesten uten klær på, rot og søppel og støvete små butikker med helt andre varer enn de på Thailand siden. Trist at forskjellen skal være så stor. Bare adskilt med en bom, men så mye fattigere! Det gjør alltid intrykk å komme til Kambodsja, selv om man bare er der en halvtime...

Her vi er nå, Pattaya, må være verdens navle for dårlig smak!! Vi har vel aldri sett så mange mennesker med såååå dårlig smak i klesveien. (Kommer tilbake til dette.)

Her er stappfullt av Russere. Vi har hørt stedet bli kalt "Pattayagrad" and we can see why! De er overalt. 

Og  det som også er overalt som vi syns er ganske så trist og smakløst er uendelige mengder av menn, enten alene eller i grupper med andre menn, sammen med flotte thailandske damer som er altfor unge for de, og altfor flotte for de rødmussa, tjukke og smakløse (gjelder sikkert minimum 95 %) mannfolkene. 

Det er serdeles lite stilfult, og jeg har aldri sett så mye av det noen andre steder i Thailand.

Og så var det disse folkene uten stil. Vi såg foreksempel en fyr her en dag, litt stor og tjukk (som vanlig) iført sportshorts, pensko i skinn, og kun HELSETRØYE oventil! Hellooo....

Eller hva med hun vi såg på shoppingsenteret i en skikkelig 80-talls badedrakt, med den høyeste skjæringen over hoften ever to have been seen. Og utenpå badedrakten hadde hun et miniskjørt som hang så lavt på hoften som mulig er på en så syyyyyyltynn dame, og dermed var det noe sånt som 20 cm fra skjørtet og opp til hofteskjæringen på badedrakten, og til dette lekre antrekket hadde hun stilettoes i gull og med "diamanter" på. Og en glitrende selskapsveske. Oh so lovely.

Russerene går bare rundt i trusen eller badiken hele tiden. Men helst trusen. Det er de veldig glad i. De gjorde det på Thai Sky Festival også, så det er tydeligvis en russisk greie. Men her går de jo rundt i butikker og kjøpesentre i undertøyet som om det var normalen liksom. Og så klager folk (inkludert meg selv) på ungdommen hjemme som viser litt boksershorts ovenfor bukseliningen og rumpesprekk.... They ain't seen nothing yet. Bare vent til russer-moten slår an hjemme og folk begynner å gå rundt i BARE trusen! ;)

Nå prøver jeg (Åsa) å komme til hektene etter en omgang sterke Thailandske antibiotika piller. De får meg omtrent til å sovne midt i en setning, og jeg har sovet og sovet og sovet de siste dagene. Men så snart jeg er bra så drar vi sørover igjen (har bestemt meg for at det er i morgen, så vi pakker i dag.) Nå er planen mer klatring, dykking, snorkling og standliv. Må nyte de siste ukene med sommer før vi kommer hjem til overgangen fra vinter til vår.

For 25. April er vi hjemme igjen. Brrrr....

Scenario-blog

Ville bare reklamere litt for den flotte bloggen til de to flinke designerene og sydamene fra Scenario. Sjekk den ut her! De har til og med en fin liten konkurranse du kan være med på akkurat nå.  

Trainspotting -bilder fra en togtur

Dette grønne og fine toget med blankpolerte messing beslag og en åpen vogn som siste vogn håpet vi at var toget vårt.... men dengang ei. Det var nemlig...

...Orientekspressen. Så det var kanskje like greit for i følge Agatha Christie så er det et typisk sted der folk blir drept.

Derfor var det nok likegodt at dette var toget vårt :)

Trainspotting

Et ganske likt tog som "vårt"

Barn som leker med drager langs jernbanelinjen

Jernbanen krysser en vei

En stasjon. Ukjent hvilken.

THIS IS ART

konkurranse:

Kunstfotografen Erik har vært på ferde. Alle kunstverk har en "dypere mening". Og selvsagt også Erik sine kunstverk! 

Den som klarer å gjette nærmest rett vinner en personlig innkjøpt gave fra Thailand.

Svar i kommentarfeltet. Husk mail adr.

Alle har lov å delta. Familie og venner og bekjente og ukjente.

Nb, gjelder altså dette siste bildet ;)

Skilt som sier alt...? II

Dette skiltet som hang ved doen på rommet vårt på Sun Beach Guesthouse jobbet vi endel med å prøve å tolke. Vi kom opp med diverse gode og dårlige ideer. Vi tror vi forstod essensen i det. Men er ikke sikre, og er åpen for gode forslag!

Mer bilder fra Thai Sky Festival 08

Fra venstre: Herman Landsmann, Åsa, Japaneren med Sake, våre to kjekke Sveitsere (han ene var den som kneet Erik i nesen) og Larry Henderson

Her "dirt diver" vi hoppet vi skal gjøre (øver oss på bakken på de bevegelsene og formasjonene vi skal gjøre i luften)

Var kjempeheldig og fikk TO små formasjoner der vi hadde to av organiserene med på 6-manns laget. Både Larry Henderson og Herman Landsman! De er to av verdens beste FS (formasjonshopp) organisatorer.

Det er liksom som å få jamme med både Bruce Springsteen og Carlos Santana (foreksempel) når du nettop har lært å spille gitar...

De fleste hoppet store formasjoner og hadde bare en organiser på laget, så jeg følte meg litt priviligert da ja ;)

Litt bilder fra Thai Sky Fesival 08

Fra Venstre: Han som vasket Erik's ansikt rent for blod etter det lille nese-uhellet, Sikkerhetssjefen, en veldig søt og koselig eldre pesjonert Thailandsk millitær fallskjermhopper (Som hadde med seg masse bilder av seg selv med fallskjerm som han stolt viste oss. Og jeg har fått adresse og telefonummer og har LOVET å sende han dette bildet. Hi hi, søte mannen.), Åsa

Åsa leser bok på bassengkanten

Utsikt fra rommet på Sun Beach Guesthouse en kveld i Mars.

Kl 07.15: Åsa er veldig klar for et morgenhopp fra helikopteret

Åsa på vei inn i Huey Helikopteret

Vår venn Thomas fra North Carolina (han med alle de fantastiske jakt historiene, og tre fly i "garasjen"!)

Det søte og hyggelige kjæresteparet Karina (Norge) og Cameron (Australia) som vi kjenner fra Voss, og traff på Thai Sky

Erik pakker fallskjerm med plaster på nesen

Fra pakketeltet. Noen av de søte damene som jobbet der med å holde orden på alle fallskjermriggene og ta imot penger og selge bly og denslags.

Åsa var nummer 94, og fikk fallskjermpakkerne fra Royal Thai Air Force til å pakke riggen sin etter hvert hopp. Veldig deilig med litt pakkehjelp i varmen. Eller når man skulle "hotloade" (rekke neste Hercules løft som skulle gå ca 15 min etter man landet og det skulle lastes mens motoren gikk. Noe som koster mye flybensin og penger, så alt må helst skje fort...)

Erik på motorsykkelen vi leide. Med kamerahjelm. Forran entrance til Thai Sky Festival 08

Prachuap Khiri Khan, begge bildene tatt fra vinduet på hotellrommet der vi bodde siste natten (Måtte skifte hotell fordi det andre var fullt da.)

Månen, sjøen og massevis av lysende grønne fiskebåter

To av sveitserene på FS-laget vårt (formasjonshopping) og japaneren med Sake som falt som et løv år vi hoppet, fordi han var så liten og lett

Åsa på fest på offisershotellet på stranden

Oppsending av "Varmluftsballonger" er alltid nydelig :)

Åsa i frittfall fra Huey Helikopteret tidlig en morgen

Yeehaaa!

Photos: Erik Syvertsen

Om hell og uhell

Siden vi har fått kommentar på at vi har vært veldig uheldig med all transporten vår, så må vi nesten nevne det at JA vi har vært litt uheldig innimellom. Men vi har vært veldig mye heldig også. Det er bare det at det blir ikke så gode historier av de gangene. 

Som foreksempel da vi dro fra Vietnam i en Taxi som tok avtalt pris og kjørte oss til flyplassen der vi var fremme i veldig i veldig god tid, flyet var presist, vi ankom tilogmed Bangkok litt "ahead of schedule"...

Eller som sist da vi drog fra Pattaya til Bangkok og hadde en veldig flink sjåfør som bare kjørte passelig fort, og som helt uoppfordret stoppet for tissepause, og som kjørte oss til togstasjonen som var dit vi ville, og som ikke prøvde å lure oss for noe penger. En fin tur, men liksom ikke noe å skrive hjem om ;) 

Men togturen fra Bangkok til Prachuap Khiri Khan var flott, og den hadde jeg egentlig tenkt å skrive om. Har bare rett og slett hatt det altfor travelt med og kose oss der nede!

Vi reiste med 2. klasse, noe som betyr kun vifte i taket, og åpne vinduer. For å få rett til 1. klasse bilett må man reise i over 10 timer. Og vi skulle "bare" ut på en 7-timers tur. 

Vi er begge glad i å reise med tog. Lyden av tog er så fin. Og det er behagelig å kunne reise seg opp og gå i midtgangen. 

Toget gikk presis. VELDIG presis. Faktisk litt før tiden!

Vi kom som vanlige Nordmenn noen minutter før toget skulle gå ruslende nedover perongen og lette etter vår vogn. Vi fant den tilslutt og gikk inn. Idet Åsa som sistemann satte foten i nederste trinn begynnte toget å rulle sakte ut av perongen... Og vi som hadde trodd vi hadde god tid!

For å få billetter til det toget vi ville dra med for ikke å være for sent fremme måtte vi finne oss i at vi ikke fikk sitteplasser sammen, men i hver vår ende av samme vogn. Vi leste bøker, slappet av og besøkte hverandre innimellom, og såg på folkelivet. For på tog i Thailand er det mye folkeliv! Det er et enormt marked, du kan få kjøpt alt mellom himmel og jord av selgerene som beverger seg i en konstant strøm gjennom vognene. Frukt, varm mat, drikke, perlesmykker, og uendelige mengder av snop og søtsaker og brød og kjeks som jeg ikke aner hva var. Det kjedeligste med at vi ikke satt sammen var at det hadde vært litt mer morsomt å teste noen av disse rare greiene de solgte. Men på denne turen ble det med en øl....

Vi koste oss i alle fall, vi ankom også temmelig presist. Vel fremme på den bitte lille togstasjonen var vi to av veldig få mennesker som gikk av toget, og definnitivt de eneste to Falangene. Men det gikk ikke lang tid før en dame med et digert smil kom bort til oss og lurte på hvor vi skulle og fortalte oss at eneste måte å komme seg til gjestehuset var en tuk tuk. Som hun ordnet. For 30 bath. Og som var laget av en antikvarisk motorsykel. Byen var ren. Liten. Men livlig. Og folkene var uendelig søte og imøtekommende. De prøvde aldri å lure oss på pris. Plutselig kostet alt 20 ganger mindre enn andre steder i Thailand. Gjestehuset var nydelig. Rent. Og de som drev det var fantastisk søte og smilende! Og vi var solgt fra det øyeblikket vi steg av toget. 

We love Prachuap Khiri Khan!! 

Så helt til slutt får jeg nevne det at Åsa er ganske glad i å dramatisere litt og eren stor tilhenger av ironi. Vi har hatt noen opplevelser som ikke har vært helt festelige, når smilet VIRKELIG har sittet laaaaangt inne. Men stort sett kan vi le litt av det undervegs, og enda mere etterpå. Og så er det så veldig godt blogmateriale hver gang noe går litt på skeive. Så det trøster vi oss med da ;)

Tre serier med lowpass bilder fra Thai Sky Festival

Hercules C-130 is making yet another lowpass over dropzone....

The Huey Helicopter making a low-pass

Hercules C-130 making a low-pass over the dropzone again.... (and again and again, I somehow think the pilotes loved doing that...)

Thanks to the Pilots and other personnel from the Royal Thai Air Force!

Erik sin lille "nosejob"

Erik med bandasjert nese etter at han fikk et kne i ansiktet på vei ut av flyet

Nå ser det ut til og ha grodd fint, hevelsen er borte og de to små stingene kan taes ut

Påske-hangover

Vi er tilbake i Pattaya. Typisk nok går ikke ting helt etter planen. Vi hadde bare tenkt oss så vidt innom, men på vei tilbake fra Prachuet Khiri Khan fikk Åsa kraftig blærekatarr og er nå passelig dårlig. Veldig typisk å være så heldig å få det når vi er ute på lange reiser. Det er andre gang det skjer på denne turen. Sist var det da vi skulle dra til Kambodsja og jeg fikk det så snart vi satte bena på flyplassen i Bangkok. Og der satt jeg da etterhvert, på en iskald stol, i et iskaldt rom på gate'n og ventet på et veeeeldig forsinket fly. 

Denne gangen skulle vi ta en minibuss til Bangkok. Og hvordan kunne vi vite at han ikke hadde plass til baggasje? Minibussen var selvsagt fullbooket, og han hadde ikke bagasjerom....! E de muuuli?? Vi kom der vet du, med to diiiigre sekker med fallskjermer, hjelmer og klær og ting og tang for en ukes opphold. Og alle Thaiene reiste bare med hver sin lille dagstursekk. Så sjåføren ble DRIIIITSUR (det var bare forbokstaven) og vi forstod ikke så mye av det han med amper stemme sa til de andre passasjerene, men at han gjentok "Falang" (utlending) mellom annet hvert ord, DET forstod vi, og dermed også at VI var problemet.... De klarte tilslutt å bakse all baggasjen vår opp i et par seter og plassere folk fremme. Men den drita sure sjåføren kjørte i hundre og nitti sikkert hele veien, og vi satt nok en gang i bakerste sete. Både de minst myke setene og minst fjæring. Og jeg hadde så jæ...g vondt!!!!! Så sånn innimellom, når han ikke såg i speilet sendte jeg han "the evil eye" og håpte at det ville bringe han litt dårlig karma. (Men helst ike før etter at vi var kommet ut av bilen igjen, for jeg ville gjerne komme frem hel.)

Til slutt var vi fremme i Bangkok, og der hyret vi sporenstreks en Taxisjåfør til å kjøre oss resten av veien ned til Pattaya. Jeg hadde tenkt at verre sjåfør enn han forrige kunne vi aldri få, så nå skulle det bli noen behagelige timer resten av veien. Men så feil kan man altså ta. Han her nye hadde spasmer i gassfoten tror jeg, for han satt og rykket og nykket på gasspedalen i et tidvis rytmisk tempo. Oh my god! Dessuten trodde han tydeligvis at han var Michael Schumacher. For han presset taxiet opp i over 150 og vi fløy over små bakketopper langs motorveiene sånn som de alltid gjør i alle filmer fra bakkene i San Fransisco. Noen ganger er det helt fantastisk å få følelsen av å være i en film, men dette var ikke en av de gangene. 

Når jeg satt der og var blitt kritthvit i trynet og blek rundt knokene som tviholdt i håndtaket i biltaket (tilfelle... er jo ingen sikkerhetsseler heller i bilene her...) Jeg hadde sett for meg bilen hoppe over neste hump, og gå rett rundt fordi den ikke var laget for å gå så fort. Sett for meg alle rundene den ville ta. Meg og Erik som ble kastet ut av bilen, og jeg hadde forsikkerhets skyld sagt farvel til alle jeg var glad i (hvem sa at jeg har det med å overdrive?), og jeg var helt helt stille, og da tok Erik sin jobb som mann på alvor og ba sjåføren vår om vennligst å kanskje kjøre litt saktere...? 

Og det klarte han. En liten stund i alle fall. Han var også glad i feltskifting, og drev og kjørte over alle fire feltene fem og tilbake mellom bilene. I 150+. 

Så nå har jeg vært syk. Og sjokkskadet. I to dager. 

Håper snart og bli frisk så vi kan dra videre.

Men før det lover jeg å legge ut bilder. Masse bilder! 

Og fortelle mer om den fantastiske uken vi hadde i PRACHUAP KHIRI KHAN! (Jeg blir ikke lei av det fine navnet. Det liksom ruller rundt på tungen litt når man sier det. Som en god fruktdrops. Nam!)

Klem!

Himmelferd i paaske-thailand...

Vi er hoppende glade!! (Aasa hopper mest kanskje, men begge er glad altsaa.)
Vi har hoppet fallskjerm i Thailand endelig!
Foerst et hopp med en 7-manns formasjon fra et Haercules-fly. (Stort millitaert transportfly med plass til ca 100 hoppere. Utrolig toeft fly og hoppe fra for oss nerder.)
Erik fikk et kne i nesen paa vei ut, noe som resulterte i kutt ovver nesen, maaaasse blod over hele ansiktet, hoppbriller, hjelm, videokamera og hoppdress....
Men Sveitserene fra 7mansen kom til meg etterpaa og sa: "He is really tough your man, he is full of blood, and he can not see anything, but he comes in to the formation, takes his googles off, finds his spot and DOCKS!" De var tydelig veldig imponerte (og det forstaar jeg jo, han er jo fantastisk, helten min... ;) )
Erik maatte dermed en liten tur til millitaersykehuset, faa sydd et par sting og har naa en diger plasterlapp over nesen, saa det ser ut som han har faatt en "nosejob". Hi hi. Han e saa fin at!
Aasa fikk seg to hopp til, de neste to fra en BT67 som er et turbotrimmet DC3 som er nok et fly som det er stas aa hoppe fra.
Hoppet to 6er formasjoner som gikk knasende bra, og hadde noen fantastiske flyturer med skjermen over stedet her!!!!

Lovely, I'm in heaven!!!!

Oh, ja glemte aa nevne: her er ingen snoe, ikke kaldt, straalende sol hver dag, bassenget er friskt og deilig. Paaske-thailand er ikke vaerst nei.

Prachuet Khiri Khan

Oh yes. Vi er her i byen med dette fantastiske navnet! Eller aa kalle det en by eller vel en overdrivelse... I guideboken staar den beskrevet som "a sleepy fishingvillage" og det er virkelig det det er.
Noen hus, et hotell. noen butikker, en togstasjon og bensinstasjon, en strandpromenade og hundrevis av fiskebaate ute i bukten.
Langs strandpromenaden toerker de makrell hele dagen og paa kvelden ligger fiskebaatene ute i horisonten som lysende groenne perler paa en snor. De bruker lys for aa tiltrekek seg fisken, og her nede er tydeligvis groenne lys veldig in.
I en den av bukten paa hver side et et lite fjell. Paa det ene er det et tempel, og hvis vi toer og forsere alle apene som venter paa aa stjele solbrillenme dine paa veg opp, saa kanskje vi klatrer alle trappene opp dit foer vi drar.
Paa det andre fjellet er det ogsaa en bitte liten pagoda (den ser i alle fall liten ut fra Gjestehuset vaart. Men for aa komme dit opp maa man foerst klatre en hel mengde trapper for deretter aa kravle seg oppover ved hjelp av noen tau som henger ned langs fjellsiden. Det ser ut som en lang tur, men sikket veldig verdt utsikten og her skal visstnok Apene vaere av det snille og hyggelige slaget. Saa vi faar se, kanskje blir det en tur opp dit foer vi drar.
Ved foten av dette fjellet ligger en millitaerbase med en flystripe. Og dette er grunnen til at vi har reist hit. For der arrangeres i oeyeblikket ThaiSky and seafood (!) Festival.
Vi er litt usikre paa hva som er den direkte linken mellom fallsjkermhopping og sjoemat. Vi er fallskjermhoppere OG sjoemat elskere, MEN vi hadde liksom aldri helt tenkt paa aa forene de to til en og samme festival. Men godt mulig det viser seg aa vaere en helt enestaaende kombinasjon!??

Vi bor paa et veldig koselig lite gjestehus rett ved millitaerbasen. (Hotellet der de andre bor er fullt.)
Rett utenfor balkongen paa det superdeilige store lyse rommet vaart, i en serdeles smakloes romers stil og dekorert med et digert bilde av et tysk slott(!) paa veggen, saa ligger et deilig turkist bassen, og rett utenfor der er strandpromenaden og alle fiskebaatene og massevis av fiskere som vader rundt i bukten og fisker til fots (? gaar jeg utfra hvertfall).

Inne paa det millitaere omraadet er en laaang flott strand der saa godt som bare thaier drar. (Ganske logisk egentlig iom at her nesten ikke er vestlige turister her.)
Vi dro dit i gaar. Vi har leid oss en motorsykkel. Det ble vi helt noedt til her, ellers ville ikke vi komme oss rundt i det hele tatt.
For aa komme inn paa omraadet og til stranden maatte vi bare signere i en bok paa millitaerkontoret og saa var alt ok og vi kunne kjoere videre innover og krysse flystripen med motorsykkelen.
(Der finnes ogsaa en golfbane og campingplass og digert "food area" som skiltet forteller der inne. Ganske saert. Midt i millitaert omraade. Maa ogsaa nevne at maten der var pinlig billig. Vi hadde hver vaar lunchrett, tre pepsi og en flaske vann og hele herligheten kom paa 90 Bath!! 100 Bath er ca 16 kroner...Vi var nesten flau da vi betalte. )

I gaar kveld gikk vi til en av de lokale restaurentene langs strandpromenaden her. Der satt vi og spiste deilig middagsmat mens solen gikk ned og det langsom ble moerkt rundt oss. Ute paa sjoen gikk fiskebaatene fra aa vaere fargerike baater spredt utover bukten til aa bli denne groenne lysende perleraden jeg snakket om.
Og vi kom etterhvert i snakk med mannen ved sidebordet vaart. Han viste seg aa vaere arkitekten Thomas fra North Carolina. En mann som er den lykkelige eier av tre fly... Et han bruker til aerobatics, ett antikt fly og en 206 som han foreksempel bruker naar han flyr de 5 minuttene hjemmefra og til nermeste dropzone for aa hoppe fallskjerm.
Mannen begynte aa hoppe i 1981 den gang fallskjermhoppere VIRKELIG var toeffere enn toget! Saa tok desverre jobben, livet som lykkelig gift med tre smaa barn og ikke MINST den nye store lidenskapen JAKT overhaand. Thomas har nemlig reist jorden rundt og jaktet paa omtrent alt som finnes av dyr. (Hver sin hobby.) Han ha i huset sitt foreksempel et elefanthode, overkroppen til en giraff(!), loever, leoparder, og you name it... Over 50 dyr hadde han paa kontoret sitt paastod han. Og i tillegg ca 150 andre som han ikke hadde giddet aa hente hos toll and customs....
Aasa var temmelig skeptisk til denne aktiviteten og spurte gjentatte ganger om ikke det var saann at en del av disse dyrene faktisk er utrydningstruet og beskyttet, men han paastod altsaa at alle var felt paa helt lovlig vis. Ja ja. Vi faar haape det. For mannen var tjukk i fantastiske historier fra opplevelser rundt omkring i verden, og vi lot oss underholde en lang og trivelig kveld, gjennom en god del oel (til vi hadde drukket saa mange at det ble vanskelig aa holde balansen paa squat-down toalettet).
Da stengte restauranten og det var time for bed. Etter saa mange gode bedtimestories og nok god drykk til saa var det ikke vanskelig aa faa seg en god natts soevn i Prachuet Khiri Khan.

I dag har fallskjermhopperne kommet tilbake fra helgetur til Hua Hin og vi dro tilbake for aa sjekke om vi faar hoppet fallskjerm.
Der traff vi Cameron og Karina. (Cameron er tandempilot, og han som har hoppet baade med Pappa og Erik sin soester Camilla paa Voss.)
Veldig hyggelig aa treffe de!
Vi fikk snakket med organiser Bobbie Worth.Og vi har faatt registreringspapirer og skal komme tilbake i morgen tidlig og krysse fingrene vaare for at alt gaar bra.
Da vi kjoerte fra hoppfeltet og tilbake til gjestehuset maatte vi staa og vente litt med motorsykkelen ved siden av stripen (som ender helt nede paa stranden) mens det mektige Hercules flyet tok av og brekket nesen av til venstre rett fremfor oss. Ganske kul opplevelse for to fallskjermnerder ;)

Senere da vi satt paa balkongen hang en diger gruppe hoppere i luften over sjoen rett utenfor oss og like etter kom Herc'en i en lowpass (flyet flyr veldig lavt forbi for dere som ikke er inne i termene) rett uti bukten.
Ganske saa majestetisk utsikt syns vi! (OK, nok en gang, jeg inroemmer at vi er fullstendig nerdete.)

Her kommer noen linker til noen bilder fra steet her (ikke vaare bilder, vi har ikke saa mange foreloepig, saa mer bilder kommer senere som vanlig):
"byen"
"enden av stranden vi bor ved"

Sleepless in Pattaya

(Dette bildet har jeg lånt fra nettsiden til The Blue Pumpkin. Den som sover synder ikke, men når man ikke får sove om nettene kan det fort skje at man tyvlåner noen bilder og sniker seg inn på naboens nett...)

I dag har eg sovet altfor mye midt på dagen.... Nå er det midt på natten og Erik ligger og sover, men jeg er våken og får ikke sove helt enda. Det er straffen for den altfor lange siestaen når eg egentlig burde ha solt meg.

Så jeg sitter her og "låner" naboen sitt åpne nett litt og laster opp noen bilder til...  

Men jeg burde kanskje bare gå og legge meg og lese videre i "Life of Pi" som sålangt er en utrolig fin bok (etter ca 50 sider...)

Jeg er tross alt bare delvis inspirert til dette....

Fra veldig trendy cafe/restaurant i Siem Riep, Kambodia. (The blue pumpkin.) Faktisk så var det en del utrolig kule steder i Kambodia! Verdens fashion-navle....? Kanskje ikke, men de var faktisk bedre enn mye jeg har sett i Thailand foreksempel.

På veg til en flytende landsby, flere bilder derfra kommer senere. Må få resiza de før e får lagt de ut. Var litt uproff på nettcafeen i går, og klarte å bare resize ca halvparten av bildene jeg hadde lagret på minnepinnen. Rotehode!

Erik handler av dame fra Floating Village som plutselig kom hoppende inn i båten vår for å selge oss drikke og bananer. Rart med det, du aner ikke at du har behov for noe, og så plutselig så står de der og så føler du at du må kanskje kjøpe noe selv om du egentlig ikke er så veldig tørst, he he. Så det ble drikke til båtføreren og såføren vår.

Damen hadde gjort dette før, ho bordet båten i fart, og forsvant igjen på samme elegante måten