Påske-hangover

Vi er tilbake i Pattaya. Typisk nok går ikke ting helt etter planen. Vi hadde bare tenkt oss så vidt innom, men på vei tilbake fra Prachuet Khiri Khan fikk Åsa kraftig blærekatarr og er nå passelig dårlig. Veldig typisk å være så heldig å få det når vi er ute på lange reiser. Det er andre gang det skjer på denne turen. Sist var det da vi skulle dra til Kambodsja og jeg fikk det så snart vi satte bena på flyplassen i Bangkok. Og der satt jeg da etterhvert, på en iskald stol, i et iskaldt rom på gate'n og ventet på et veeeeldig forsinket fly. 

Denne gangen skulle vi ta en minibuss til Bangkok. Og hvordan kunne vi vite at han ikke hadde plass til baggasje? Minibussen var selvsagt fullbooket, og han hadde ikke bagasjerom....! E de muuuli?? Vi kom der vet du, med to diiiigre sekker med fallskjermer, hjelmer og klær og ting og tang for en ukes opphold. Og alle Thaiene reiste bare med hver sin lille dagstursekk. Så sjåføren ble DRIIIITSUR (det var bare forbokstaven) og vi forstod ikke så mye av det han med amper stemme sa til de andre passasjerene, men at han gjentok "Falang" (utlending) mellom annet hvert ord, DET forstod vi, og dermed også at VI var problemet.... De klarte tilslutt å bakse all baggasjen vår opp i et par seter og plassere folk fremme. Men den drita sure sjåføren kjørte i hundre og nitti sikkert hele veien, og vi satt nok en gang i bakerste sete. Både de minst myke setene og minst fjæring. Og jeg hadde så jæ...g vondt!!!!! Så sånn innimellom, når han ikke såg i speilet sendte jeg han "the evil eye" og håpte at det ville bringe han litt dårlig karma. (Men helst ike før etter at vi var kommet ut av bilen igjen, for jeg ville gjerne komme frem hel.)

Til slutt var vi fremme i Bangkok, og der hyret vi sporenstreks en Taxisjåfør til å kjøre oss resten av veien ned til Pattaya. Jeg hadde tenkt at verre sjåfør enn han forrige kunne vi aldri få, så nå skulle det bli noen behagelige timer resten av veien. Men så feil kan man altså ta. Han her nye hadde spasmer i gassfoten tror jeg, for han satt og rykket og nykket på gasspedalen i et tidvis rytmisk tempo. Oh my god! Dessuten trodde han tydeligvis at han var Michael Schumacher. For han presset taxiet opp i over 150 og vi fløy over små bakketopper langs motorveiene sånn som de alltid gjør i alle filmer fra bakkene i San Fransisco. Noen ganger er det helt fantastisk å få følelsen av å være i en film, men dette var ikke en av de gangene. 

Når jeg satt der og var blitt kritthvit i trynet og blek rundt knokene som tviholdt i håndtaket i biltaket (tilfelle... er jo ingen sikkerhetsseler heller i bilene her...) Jeg hadde sett for meg bilen hoppe over neste hump, og gå rett rundt fordi den ikke var laget for å gå så fort. Sett for meg alle rundene den ville ta. Meg og Erik som ble kastet ut av bilen, og jeg hadde forsikkerhets skyld sagt farvel til alle jeg var glad i (hvem sa at jeg har det med å overdrive?), og jeg var helt helt stille, og da tok Erik sin jobb som mann på alvor og ba sjåføren vår om vennligst å kanskje kjøre litt saktere...? 

Og det klarte han. En liten stund i alle fall. Han var også glad i feltskifting, og drev og kjørte over alle fire feltene fem og tilbake mellom bilene. I 150+. 

Så nå har jeg vært syk. Og sjokkskadet. I to dager. 

Håper snart og bli frisk så vi kan dra videre.

Men før det lover jeg å legge ut bilder. Masse bilder! 

Og fortelle mer om den fantastiske uken vi hadde i PRACHUAP KHIRI KHAN! (Jeg blir ikke lei av det fine navnet. Det liksom ruller rundt på tungen litt når man sier det. Som en god fruktdrops. Nam!)

Klem!