men – burde vi elske skiten?

Så er det snart tid for nok en såkalt designerkolleksjon fra H&M. Denne gangen signert Lanvin, som visstnok simpelthen eeeelsker den svenske billigbutikken. (Som så mange av oss andre.)

Men. Det er bare en ting – disse designerkolleksjonene - burde vi egentlig elske dem? Damene går av skaftet og står i lange køer utenfor de utvalgte butikkene. Plagg ryker veggimellom. Vi har vel alle sett det på nyhetene? (En annen ting - burde dette hysteriet virkelig få oppta viktige sendeminutter i NYHETENE??)

Selv har jeg aldri giddet å stå først i køen. Det er bare helt uaktuelt å stå i kø for å kjøpe overprisede, masseproduserte billige drittklær bare fordi en eller annen designer har fått navnet sitt på dem.

For det er nemlig det det er. Det er billige drittklær.

Og neste dag har "alle" dem. Er det verdt det? Er det virkelig verdt at vi fyller den allerede overfylte pungen til stjernedesignerne med mer cash samtidig som underbetalte og hardtarbeidende sy-"slaver" i den tredje verden får tilnærmet null og niks. Når kvaliteten er lik null og det eneste vi får ut av det er å kunne se lik ut som alle andre og vifte med halen av stolthet over et designernavn på lappen i nakken...?

Jeg har de siste årene sjekket ut flere av kolleksjonene sånn litt etter at det værste kaoset har lagt seg. Og plagg som koster langt over tusenlappen er dårlig sydd og laget av billige, kjipe materialer.

Da går jeg faktisk heller i en kvalitetsbutikk og betaler det samme for et plagg som faktisk ER kvalitet og ikke bare har et navn.

Men det er nå meg. Det irriterer meg dette her nemlig. At vi serveres så utrolig mye dårlig kvalitet fordekt med et designernavn og en høy pris.

Man burde ta en butikkrunde og sjekke en del dyre klær for menn og for damer. For det man finner er ganske foruroligende: Klærene for menn holder jevnt over en langt høyere kvalitet når det gjelder materialer, søm, utført arbeid og design.

Mens mange av dameplaggene er produsert i kunstmaterialer som blir stygge og mister fasongen etter noen få vask, så er ofte herreklærene produsert i naturmaterialer og har en kvalitet som holder.

Jeg føler at klesprodusentene og designerene prøver å lure oss, og langt de fleste blant oss lar seg lure.

Men nei - jeg tror faktisk ikke at det er noen som helst grunn til å elske skiten. Den som gjør det er blitt lurt, og hvem har vel lyst til det?

bongo fra kongo

Jeg har ventet lenge, men foreløpig forgjeves, på at Dagbladet skal komme med et stykke skikkelig journalistisk arbeid i saken om de to norske gutta boys i Kongo. Redaksjonen deres kunne virkelig trenge å lese den utrolig gode kronikken som stod på trykk i BT i går. 

i anledning dagen

En skikkelig gladlåt som passer perfekt i anledning dagens begivenheter i Operaen. Les hele teksten her.

Look inside, look inside your tiny mind 

and look a bit harder 

cause we’re so uninspired 

so sick and tired 

of all the hatred you harbor

so you say it’s not okay to be gay 

well I think you’re just evil 

you’re just some racist who can’t tie my laces 

you’re point of view is medieval

Fuck you, fuck you very very much 

cause we hate what you do 

and we hate your whole crew 

so please don’t stay in touch

sjukt sjukt sjukt

...det er ikke annet å si om denne tragiske saken her... Merk dere at niåringen aldri blir omtalt som noen svak part. Alt hva kirkens menn (uansett religion) kan tillate seg med de religiøse skriftene i hånd. Selv den norske katolske presten må tolkes dit hen at han støtter saksgangen. Er det rart man er ateist? SINNE OG FORTVILELSE!!

Jeg ønsker meg fred

Jeg har hatt en fantastisk deilig jul og nesten en hel uke på fjellet for å feire nyttår. Vi har hatt overflod av god mat og varme. Jeg har vært omgitt av venner og familie, og virkelig nytt livet.

Samtidig bombes Gaza. Tallene på sårede og døde barn og voksne sivile stiger hver dag. Kontrastene til livet mitt er store. Det er fortvilende at ikke verden kan gjøre mer for å få en ende på lidelsene. Jeg blir nesten litt kvalm av å leve i en slik overflod når jeg hører hvordan andre lever i frykt, sult og håpløshet hver eneste time av døgnet.

I dag har en sms tikket inn på telefonen min utallige ganger. Hver gang den samme meldingen. Jeg er sikker på at mange av dere andre har fått den også.

«Takk for all støtte. De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa-sykehuset. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt! GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboken nå, alle! Mads G, 3.1.09 13:50, Gaza, Palestina»

Det er en kjedemelding fra den norske legen Mads Fredrik Gilbert. Foruten å være lege er Gilbert også solidaritetsarbeider og politiker i partiet Rødt. Han har vært aktiv i solidaritetsarbeidet med palestinerne siden 1970-tallet og har tallrike perioder bak seg som lege i Palestina og Libanon. Les mer om kjedemeldingen her.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe, men føler meg ganske maktesløs. Nå blir det en bloggpause. Jeg orker ikke skrive meningsløst vas de neste dagene.

Boikott Israel, fritt Palestina!

En slags happy ending

Photo: Åsa

I dag stod jeg opp en time for tidlig! Så da kan jeg kanskje skrive et lite blogginnlegg. Siden jeg har vært litt sløv med det i det siste. Gårsdagens godnyhet var at Erik Schjenken ble frikjent, og at han og Ali Farah tok hverandre i hånden og red sammen inn i solnedgangen. Okei, nei de gjorde jo ikke det. Men det hadde de gjort hvis det var en amerikansk film. 

De tok hverandre i hånden. Det gjorde de. Det var nok den beste måten å avlutte et trist kapittel. Det har vært en lang og påkjennende kamp for begge parter, som kummulerte med en serdeles ufin skittkasting fra Ali Farah på slutten. Jeg ble kjempe glad for at Erik Schjenken ble frikjent!! Ikke fordi jeg syns at det var rett å ikke ta med seg Ali Farah når han lå stygt skadet i Sofienbergparken. For det var forferdelig at en så alvorlig skadet person ble forlatt. Men jeg ble glad fordi han (Schjenken) og kollegaen som han kjørte sammen med på ambulansen den dagen har blitt syndebukker for et raseri og en frustrasjon som burde vært rettet mot andre mennesker. Fordi de to måtte gjennomgå mer enn man kan forvente at to vanlige mennesker skal komme levende gjennom. De hadde ingen medietrening. Det var ikke som å henge ut Siv Jensen. Det var to vanlige arbeidfolk. Som meg. Og som deg.

Det var nok grusomt å stå der i parken og tro at mannen (Ali) som nettopp var blitt slått ned kanskje ville komme til å dø. Det å oppleve at de reddende englene på ambulansen kom, men bare dro igjen, gjorde nok at folk så rødt. Det hadde jeg nok gjort selv også om jeg hadde vært tilstede. Men den mediestormen som kom mot ambulansesjåførene i ettertid. Den var ukritisk og lite heldig. Det er smakløst når media går etter enkeltpersoner på den måten. 

Hvor ble sinnet mot gjerningsmannen av oppi dette? Han som sannsynligvis har skadet Ali Farah for livet. Hvor ble diskusjonen rundt voldsofre av? Og hvorfor fikk Ullevål Sykehus unngjelde? Burde man ikke sett på rutinene rundt ambulansepersonellet? Hvordan kunne media stå og se på at et stort og sterkt sykehus bestående av en stor organisasjon, med mange mennesker som kan støtte seg på hverandre, kunne dytte problemet over bordet og forlate det hos to enkeltmennesker. To ansatte. Som ble oppsagt og måtte stå stormen helt alene. 

Media har blitt en moderne gapestokk, og det er kvalmende å oppleve hvor lite kritikk de får for det.

Den massive mediestormen gjorde at det norske folket reiste rasismeflagget. Det er bra å snakke om rasisme. Det er et viktig tema, og en debatt som aldri bør ligge død. Men var den egentlig rett plassert i denne saken? Jeg tror ikke det, selv om mange er uenig med meg. 

Oslo-folk lot seg piske sånn opp av stemningen at de i tiden etterpå drev og sperret filer for ambulanser under utrykning. Da er det noe alvorlig gale et sted. Da burde media begynt å se på sin egen rolle i saken og tørre å være selvkritiske. Det er klart det bar helt galt avsted når det ble følgene. Det blir å sette helt uskyldige pasienter i livsfare, og gjøre jobben umulig for ambulansesjåfører som ikke hadde noe med den aktuelle saken å gjøre. 

Så, skål for en happyish ending! (Selv om kampen selvsagt ikke er over for de involverte enda.)

Svar på tiltale

Fikk nettop svar på mailen jeg sendte lånekassen. Svaret lyder slik:

Hei!
Lånekassen tar dine synspunkter til etterettning.
Vennlig hilsen

NN

Fint. Men hva betyr det egentlig?

Min mail var SINT. Dette er helt aldeles avvepnende. For de som måtte være nyskjerrig skrev jeg omtrent dette:

Jeg er virkelig rystet over ineffektiviteten og tregheten i det statlige lånesystemet.
Skolen jeg søkte på glemte desverre å svare meg at jeg hadde fått plass. Dermed fikk jeg ikke søkt om studielån før 4. september. I dag skriver vi 13. november, og jeg har fremdeles ikke fått penger på konto.

Jeg går på en privat skole, og skal betale skolepenger. I løpet av denne perioden har jeg selvsagt mottat purrebrev på de pengene. I tillegg hadde jeg ikke penger tl å kjøpe bøker. Det vil si at jeg har gått på skolen nesten et helt semester allerede uten å kunne komme igang med lesing. Ganske mange har eksamen allerede ved juletider. Tak og pris for at det ikke gjelder meg!

Jeg har heller ikke hatt penger til å kjøpe meg busskort.

Ti år etter at jeg sist var student, og med massiv innføring av data i mellomtiden, trodde jeg det å søke lån i lånekassen skulle være en kjapp og enkel affere. Men neida. Det har tatt mye lengre tid enn det gjorde for ti år siden. Den gangen endte låneprosessen med at jeg mottok et brev på skolen som jeg kunne gå rett i banken med og få penger på konto straks. Jeg var derfor veldig glad da jeg fikk brev på skolen ENDELIG på mandag. Men ikke fullt så lykkelig da det viste seg å bare inneholde et papir jeg skulle underskrive og sende inn igjen til lånekassen. Ingen penger på konto.

Vel jeg var kjapp i vendingen, og postet det samme dag i håp om at jeg da kunne ha penger på konto innen et par dager. Men nei. Da jeg ringte dere i dag og fikk beskjed om at det tar EN HEL UKE fra dere mottar gjeldsbrevet mitt og til jeg kan forvente å ha penger på konto så må jeg si jeg ble mer enn lang i masken. Jeg ble forbanna.

Hva er galt i systemet deres? Noe må det være.

Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg har en samboer som har inntekt, slik at jeg i alle fall har hatt mat i huset, og en som har kunnet legge ut for husleie. Hvis ikke vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg disse månedene. Jeg tenker på alle de unge studentene som er alene, og som for første gang har flyttet hjemmefra og skal klare seg selv. Ikke alle har en familie de kan be om hjep heller.

Det er ubegripelig at det i vår dataverden skal være nødvendig at denne prosessen tar så ubeskrivelig lang tid. Jeg er sjokkert over det fakta at jeg kan gå i en bank og låne flere millioner til hus foreksempel, og det tar bare noen dager før pengene er der. Men å låne et lite beløp til utdanning er en prosess som ligner det Kafkaske univers.

Nå gjentar jeg meg selv men jeg finner ikke ord; jeg er sjokkert!!

Hilsen ÅN

Ps: Nå sier jeg meg ferdig med denne saken. Skal ikke skrive et ord mer om lånekassen her på bloggen!

Sjokk og vantro

Det går fra paralysert til sjokket.... Jeg har ikke ord for å beskrive hvor rystet jeg er over ineffektiviteten i Lånekassens system!

Jeg sendte dem det signerte gjeldsbrevet mitt på mandag, som forøvrig var samme dag jeg mottok det på skolen, ingen grunn til å ikke være rask på labben.... Så tenkte jeg at det sikkert ville komme penger i løpet av et par dager. Det tar jo bare en dag med innlandspost, og jeg kunne ikke se noen grunn til at Lånekassen ikke skulle kunne overføre penger i det øyeblikk de mottok brevet.

Men så feil kan man ta... Herlighet, jeg hadde glemt at Lånekassen lever i steinalderen! Da jeg ringte i dag og etterlyste pengene fikk jeg beskjed om at det går nok ikke så raskt unna nei... Det skal jo nemlig SCANNE brevet! Og det, det tar EN UKE MÅ SKJØNNE!!! 

Nå vet ikke jeg hvordan scanner de bruker, men hjemme hos meg tar det et par sekunder å scanne et brev. 

SUKK!

Jeg ble litt sinna og kjeftet på han i telefonen. Men jeg unnskyldte meg også, jeg forstår jo at det ikke er han stakkaren som har blitt satt til å besvare telefonene sin feil at staten er så bakstrebersk.

Nå har jeg sendt dem et sinna brev isteden. Det håper jeg at når helt frem til øverste sjefen. Men ja, jeg er jo ikke så dum da. Jeg skjønner jo at det gjør det aldri. En som sitter på kundeservice kommer til å lese det, tenke "åh, gud eg e lei av sure kunder", svare at sårri men sånn er det bare. Så kommer pengene mine kanskje på tirsdag i neste uke, og så er hele saken glemt. 

Det er sånn det blir.

Men jeg måtte likevel få det ut. All frustrasjonen.

Jeg glemte å nevne at det tar minimum fire dager før man får svar på skriftlig henvendelse til dem. Ha ha.

Dokusåpe del 2

Da har Lånekassen sendt andre episode i årets storsatsing fra den kanten: Skal vi låne? Jeg har for andre gang på tre uker fått mail om at jeg skal få brev innen en uke. Jaha. Mon tro om det stemmer denne gangen da?

Prosessen

Photo: The Sartorialist

Fy så fint! Så enkelt og likevel så lekkert... Hadde jeg hatt Aladdin's lampe mellom hendene nå, er det stor fare for at jeg hadde blåst et av ønskene på å få se ut som dette i dag. 

Men hadde jeg vært litt lurere hadde jeg heller ønsket meg at studielånet skulle komme. Det er snart jul, og jeg har enda ikke fått det! Helsikkes Lånekassen...! Nå sier de at de har rotet vekk svarbrevet mitt. Det er jo et verdibrev jo, man roter ikke bare vekk sånne papirer!!!

Jeg syns jeg ser at jeg skulle ringt dem og sagt sårri jeg rotet vekk betalingen min til dere... det kommer ingen penger. Beklager, dere får leve på vann og ketsjup så lenge. Nei, det hadde ikke vært noen bønn, den hadde gått rett til inkasso. De hadde aldri tatt seg tid til å vente over to måneder på en betaling fra meg. Så hvorfor i helsikke skal jeg vente over to måneder på å få penger til brød og melk?? Ikke en eneste liten unnskyldning kommer de med en gang. Til en opplysning kjære lånekasse: VI LEVER I EN DATAVERDEN!! Hvis jeg hadde ønsket å låne 3 millioner til et hus jeg ikke trenger hadde jeg fått penger på konto på 2-3 dager selv om jeg aldri hadde hatt en krone på konto hos den banken jeg gikk inn i. Når jeg vil ha et usselt lite studielån på litt i underkant av 140 tusen, og jeg allerede har et godt kundeforhold med et lån jeg har betalt tilbake masse på så kan jeg ikke fatte og begripe at det skal ta over to måneder. Hva er problemet? De kunne også fortelle meg at søknaden var behandlet den 17, og brevet var bestilt den 21....! HVA!? Det tar fire dager fra en søknad er behandlet til et svarbrev blir BESTILT. Ikke sendt, men BESTILT! (Da vil jeg tro det tar en uke å få det skrevet ut med det tempoet de holder i den leiren der.)

Burde man ikke hatt en knapp på dataen som sa: LÅN INNVILGET, SEND BREV....? Kunne det vært noe kanskje?

Jeg tror Kafka ventet på studielånet sitt da han skrev Slottet og Prosessen. Sånn må det ha vært.

My partner is fine, thank you

Jeg vil ikke se Linda and Alexsandra dildo-fucking in the kitchen og jeg trenger ikke Viagra. Ei heller vil jeg ha falske university diplomas og jeg trenger ikke å gaine noen ekstra inches. Jeg driter i de horny sluts'ene dine som fucker i baksetet på en bil like mye som jeg driter i hvordan Paris Hilton og Britney Spears ser ut naken. Jeg er ikke ute etter hverken Tag Heuer eller Rolex replica watches. Har aldri ønsket meg debt relief fra deg, og kommer heller aldri til å gjøre det. Om du gir meg 75 % eller 81 % off er revnende likegyldig. JEG ER FREMDELES IKKE INTERESSERT I VIAGRAEN DIN! Når jeg skal ha andre medisiner så går jeg til en norsk lege, så hvorfor gidder du å tilby meg 50 % savings on medications. Du er heller ikke min Dear Friend, så slutt å kalle meg det da! En stund drev du til og med og sendte meg mail med You look stupid asa nord. Tror du virkelig jeg vil lese mail med den overskriften??

And my partner is happy yes, takk for at du spør, men nei takk: JEG VIL IKKE HA MER AV SPAM MAILEN DIN DU DITT JÆKLA SPAMMONSTER!!!

Jeg har nettopp slettet 1244 spam-mail.... Jeg er så LEI all den dritten! Må jo nesten se gjennom det også, tilfelle det har havnet en ordentlig mail på feil sted. Det skjer jo en gang i blant. Argh!

Telefontull

I dag har jeg brukt altfor mye tid på å stå i kø på telefonen. Lånekassen fortalte meg to ganger at de hadde altfor lang kø, så jeg måtte ringe tilbake senere. Selvfølgelig måtte jeg gjennom fem minutter med all slags informasjon før de kom så langt at de gadd fortelle meg at det ikke var vits i å henge i røret, for jeg fikk uansett ikke snakke med noen. tredje gangen gikk det bedre... Du er nummer 29 i køen...! Det er en forventet ventetid på 16 minutter. Heldigvis gikk køen deres tre ganger så rakst som forventet og jeg kom frem til slutt og fikk vite at de ikke kunne svare meg på det jeg lurte mest på. Typisk!

Så har jeg brukt resten av dagen på å snakke med onecall og trykke meg ihjel på telefonen etter deres heller svake henvisninger for å prøve å finne ut hvorfor MMS meldinger ikke kommer frem til meg. Utenom hvis jeg prøver å sende til meg selv da, men hallo, hvor intressant er det liksom på en skala fra en til ti å sende bilder til seg selv... Jeg vil ha de som andre sender meg!!!

Og bare gudene vet om det er annet jeg går glipp av. Om det er SMS'er som ikke kommer frem eller om folk ikke får tak i meg når de prøver å ringe.

Nå er jeg sur og lei og snylte forkjøla. Nå skifter jeg telefonselskap. Eller så kaster jeg telefonen og går over til gode gamle morse- og røyksignaler!

Over-og-ut.

Shabby nok!

Photo: Desire to Inspire

Jeg blir helt dårlig av shabby chick i for store mengder. Litt kan jeg like men mye blir bare way too much. Særlig fordi folk nå fortiden pøser på med "fake" shabby chick. Mengder av nips fra steder som Bohus eller Living eller andre steder som selger sånn dritt som er patinert så elendig at du skulle trodd de kommer fra malerverkstedet på bygdarevyen. Det er uansett stygt stygt stygt med nye ting som er patinert sånn at de ser gamle ut. Kan ikke gamle ting være gamle og nye ting være nye og så lar vi patineringen være noe som skjer i teateret og på film?

Men på Desire to Inspire ligger nå et blogginnlegg med bilder fra leiligheter som Twig Hutchinson fra London har stylet i en ganske "røff i kantene" Shabby Chick stil. Dette kan jeg like! Utendørsbadet jeg har lånt bildet av vil jeg gjerne ta med meg når vi skal bygge hus. Så kan jeg stå der i dusjen og føle at jeg lever i en gammel Western Film hvor livet på prærien er så hardt at man må dusje med pistolbeltet på. Ville ikke det vært noe kanskje?

Se alle bildene her.

Et forbannet forskrudd rettsvern for jenter!

DETTE GJØR MEG SÅ FORBANNA. Hva betyr det da? At 30 flasker sprit er verdt mer enn jenters frihet? Den dommen setter jammen meg ting i perspektiv!

Jeg har noen ganger fortalt kompiser av meg om hvordan jeg tenker gjennom hvilken rute jeg går hjem hvis jeg har vært ute sent på natten. At jeg følger med på hvem som går i nærheten av meg og hvordan de oppfører seg. Jeg har opplevd å bli utskjelt og trakkasert av en dritafull fyr på vei hjem slik at jeg gikk med nøkkelen klar i hånden og sprang det siste stykket hjem, låste meg inn så fort jeg kunne, stod lenge innenfor døren med hamrende hjerte og var livredd for at han kom etter meg. Men han skulle bare rope litt etter meg. Være voldelig og agressiv, sparke ned ting og be meg dra til helvete. Fordi jeg på en pen måte hadde sagt at jeg ikke var interessert i å prate med han da han (en helt fremmed person) plutselig ble veldig pågående da jeg -edru og på veg hjem fra kveldsskiftet, tilfeldigvis ble stående og vente ved samme fotgjengerovergang som han.

Noen syns kanskje det var en relativt uskyldig historie. Det syns ikke jeg! Ingen har noensinne rett til å behandle meg på den måten bare fordi jeg er kvinne! Han skremte meg veldig. Jeg glemmer det nok aldri aldri!!

De fleste jenter jeg har snakket med har som meg -ikke en, men mange lignende historier. Opplevelser som preger oss i ettertid og som får oss til å planlegge alskens daglidagse ting med hensyn til dette. I forhold til hvor man tryggest beveger seg og hva man gjør for å unngå å bli forulempet igjen.
Likevel så opplever vi det stadig vekk. Å plutselig bli overrasket av en fremmed hånd på puppen. Noen grove ord fra en fremmed mann på offentlig sted midt på lyse dagen og med folk rundt deg som ikke sier noen ting (på Posten foreksempel som jeg opplevde). Noen som blotter seg for deg når du er ute på løpetur. Eller andre fryktelig ubehagelige situasjoner. Situasjoner som gjør at man blir enda mer usikker og forsiktig.

Man trenger ikke ha blitt voldtatt for å være engstelig. Man behøver bare vite at det finnes folk som plutselig helt uventet kan finne på å krenke deg på det groveste og gjøre livet ditt ubehagelig.

Det må være en menneskerett å slippe å være konstant engstelig! Jeg vil ikke være redd, og jeg vil at alle andre jenter også skal slippe det. Å gå rundt å engste seg unødig.
De kameratene mine jeg har fortalt dette til blir helt måløs. De klarer ikke sette seg inn i det. At dersom man går alene i parken for å ligge og lese på et pledd så setter man seg ikke bare ned hvor som helst. Men man tenker hvor er jeg tryggest. Menn tenker ikke slik. De slipper det.
Men de tvinger oss til å gjøre det. Og det er tydleigvis greit det da. At vi skal være redde for å få uvedkommede inn i solariumet når vi soler oss foreksempel. Det gjør ingen ting det. Er det liksom greit det at noen menn er fullstendig innkompetente gjøker som ikke eier sosial intelligens? Skal vi syns synd på dem da liksom? Det er bare den stakkars voksne mannen som har gjort et misforstått og stakkarslig forsøk på å flørte eller å komme i kontakt med den unge jenten...
Men hva med de tredve spritflaskene da? KANSKJE HAN TRODDE HAN HADDE FÅTT DEM!!? Det var ingen som tenkte på det kanskje??
Fy f!! Jeg blir så sint at jeg kunne sprekke!!

Et lite hjertesukk

Jeg er så lei at jeg kan spy av sånne folk som kommer og skal kjøpe noe som skal være hur bra som helst, det skal tåle alt -uansett behandling, det skal aldri bli ødelagt og helst ikke koste mer enn 200,- kroner!! (La dem brenne i helvete alle sammen!)
Man må gjerne handle billig, det gjør jeg selv også med stor glede, men slutt å forvente at ting som er billig skal vare, og ha god kvalitet. Bare slutt med det! Plis! Verden henger ikke sammen på den måten!!

Kvalitet. Koster. Penger. Punktum.
Og mens jeg først er inne på tema: Tøyvesker er ikke vanntette heller, halloooo, selvsagt er de ikke det! Det er jo ikke klærene dine heller det hvis ikke de er laget av plast.... SÅ SLUTT Å SPØRRE de som jobber i butikkene sånne idiotiske spørsmål som om det plutselig skulle skje et magisk under og verden plutselig omgjør alt av tekstil til å bli vanntett.... "Er den vannett da?" "Ja, halloo, det er en tekstil-veske, du kan selvsagt dykke med den, vanntett ned til 20 meter....! Hva tror du da?"

Helt til sist må jeg også nevne at det er faktisk ikke er slik at du som kunde altid har rett. Veldig mange kunder har ikke peiling på hvordan kjøpsloven egentlig lyder. Det er foreksempel stor forskjell på dine rettigheter som kunde hvis du handler på nett i forhold til hvis du handler i butikk. Visste du foreksepel at du ikke kan kreve å få byttet en vare du ikke liker mot en helt annen vare? Eller at det på ingen måte er din rett som kunde å kunne gå inn i en butikk og levere varen tilbake og få pengene igjen? Sånn er det nemlig. De butikkene som lar deg bytte eller få pengene tilbake gjør deg en EKSTRA tjeneste. De tilbyr deg et BEDRE TILBUD enn de er lovpålagt. Så du kan ikke kreve av en annen butikk at de skal gjøre det samme.

Du kan finne mer informasjon hos Forbrukerrådet sin forbrukerportalen.no.
Ok, det var det hjertesukket og dagens opplæring i det å være en god kunde.

Bedritne betraktninger eller tanker fra en doring

Med stor fare for å fornærme noen som er kraftig tattoo fan, og også noen av mine beste venner med tatoveringer (dette er IKKE ment som hets av noen av dere, jeg liker dere like godt både med og uten tattiser!) så må jeg likevel drodle litt videre over dette temaet. (Det å ha tilbakevendende magetrøbbel, eller diaré som det heter på fint bergensk, gir en masse rom for filosofiske betraktninger. Man må jo se på de positive sidene av ting...)
Selv om vi nok er ganske enige om mye av det jeg tenker angående dette temaet, meg og Erik, så skal jeg nok helt og holdent selv stå inne for disse betraktningene mine.
Jeg må også legge vekt på å si at jeg syns at mange tatoveringer kan være kjempeflotte, og at jeg har stor forståelse for at noen kan ha sterke symbolske betydninger, og stor personlig mening for den som bærer den og så bortetter. Men jeg ser også at tatoveringer er et slags motefenomen. Noe som alle liksom må ha for å realisere seg selv. Men jeg lurer liksom på hvilken realisering egentlig det er snakk om her? Sjokkeffekten er jo helt borte, kanskje med unntak av de som tatoverer hele kroppen eller i alle fall ansiktet og hodet. For både naboen, tante og bestemor (i noen tilfeller til og med oldemor) har jo minst en tatovering. Dere må gjerne arrestere meg og skrike ut i kommentarfeltet her hvis dere er uenige med meg, men det hjelper jo ikke så mye. Her på bloggen driver jeg jo et enevelde og kan mene hva jeg vil, heldigvis. Så får andre heller være uenig.
Sånn som jeg ser det så er jo tatoveringer i tillegg til alt dette med personlig symboleffekter osv opp og ned i mente så er det vel til syvende og sist en måte og utsmykke kroppen på. For livet og ut. Og da er det jeg syns det er så synd med alle disse stakkars menneskene som tydeligvis har så usannsynlig dårlig visuell smak! Når man først skal brenne noe inn i huden som skal vare hele livet så hadde det jo vært fint om det tok seg litt flott ut på kroppen din også eller?
Dette er den største grunnen til at jeg ikke har noen selv. Ikke fordi jeg syns at det er teit eller dumt eller stygt på generell basis. Men jeg vet at de fleste smykker og klær og ting og tang blir man lei av. Det går på en måte i bølgedaler og følger gjerne litt moten hva man liker av sånt liksom. (Hvem skulle foreksempel trodd for noen år siden at jeg i dag skulle like å vasse rundt i en Haremsbukse.)
Når man da i tillegg til at det kanskje er vanskelig å spå om man for resten av livet kommer til å syns at indianere er en utrolig kul ting. Eller delfiner som hopper ut av rumpa eller en bulldog på overarmen, eller hva det nå måtte være man har funnet på å besmykke seg med. (Eller enda verre med navnet på en kjæreste eller ektemake som man senere går fra, au...!)
Greien er at når det er sommer på den måten som det er her nede hele tiden, så har folk nesten ikke klær på seg. Døgnet rundt. Og da ser man alle disse rare tatoveringene folk går rundt med sånn over alt. Jeg blir forskrekket over motivene de velger, men mest av alt hvordan man bare kladder eller flekker til kroppen sin med en haug med tegninger som ikke ser ut til å ha noen sammenheng, og etter en stund er det noen som ender opp med å se ut som de er kraftig angrepet av føflekkreft. Litt sånne Gorbatsjov føflekker som er kastet litt tilfeldig ut på kroppen.
Yes, vi tar hele den ene leggen. Smeller til med et akvarium der Så tar vi halsen og litt nedover ene siden av ryggen. Hva med å kjøre på med litt keltiske symboler der? Og nederst på ene siden av ryggen, sånn rett over rumpen setter vi navnet på bikkja. ”I love jesus” med hjerte, kors og anker kan vi kanskje rett og slett ha midt på underarmen eller? En slange som slynger seg rundt den andre armen er bra, og en koalabørn, noen asiatiske symboler, en gullfisk som hopper og litt bambuskvister, et digert bilde, det kan få plass på den halvdelen av ryggen der det ikke allerede er noe.
Og når jeg skriver min første bok, og den får sekser på terningkast så kommer den til å få stjerneplassen. Midt på ræven!

Et annet tema som fortjener et hjertesukk det er alle de som kommer med trillekofferten sin på stranden. Her er Erik og meg temmelig enige. Dette har vi studert en hel del i det siste nemlig. De klarer ikke løfte de inn og ut av båtene som skal frakte dem til eller fra strendene her, så da må det bærere til. Og når de står der på stranden så drar de dem etter seg oppover sanden selv om hjulene selvsagt ikke triller særlig godt der. Faktisk så godt som ikke i det hele tatt. Jeg lurer på hvor mange av dem som senere går tilbake i butikken der de kjøpte kofferten og klager på at hjulene ikke virker som de skal...!?
Og så sitter de der og peker på dem som kommer forbi og sier så høytidelig til ungene sine: ”Unger, der ser dere det som kalles backpackere (ref: ryggsekkturister på godt norsk) –er det så ille å ha det litt komfortabelt da?” Ha ha, vi snakker komfortabelt... Føler meg ganske overlegen koffertfolket når jeg med letthet kan løfte og bære og ta meg av min egen bagasje med overlegen enkelthet. Når sanden på stranden ikke byr på noen som helst problemer for min håndtering av egen bagasje.
Men det som tar kaken er de som på tross av at de har vært og kjøpt seg førsteklasses koffert. Sjekket at de har fått hjul av beste kvalitet og alt det som er av finesser og førsteklasses koffert utstyr. Så klarer de likevel ikke å trille kofferten sin selv! Og her snakker vi store kraftige voksne mennesker. De 50-100 meterne ned til stranden må de fraktes på golfbil med TRILLEkofferten sin! (Der en golfbil kan kjøre kan garantert en koffert trilles....) Jeg får litt sjokk av sånt. Er det snakk om latskap da? Eller behovet for å føle seg som en del av verdens elite ved å kunne benytte seg av tjenersamfunnet?
Det dummeste jeg har sett i så måte var en stor gjeng franskmenn, alle var de store og tilsynelatende sterke karer. Men kofferten sin kunne de ikke trille nedover betongfortauet. Så bak denne flotte gjengen kom det en bitteliten thai-mann med en diger håndholdt kjerre full av Trillekofferter. Den lille thai-mannen slet og svettet med det digre lasset, og rundt en sving holdt han på å ta livet av seg selv da han var i ferd med å få hele vognen over seg! Og like fremfor spankulerte disse digre franske karene som om det var helt normalt liksom. Jeg klarer ikke med hele meg å forstå at de ikke blir flau over å fremstå så hjelpes- og hjerteløse! (Men jeg mistenker også disse folkene for å være de samme som stopper rett på toppen av rulletrappen slik at du som kommer bak dem enten blir ufrivillig dyttet inn i ryggen på dem, eller må stå g spinne bakover til de får bestemt seg for hvilken retning det nå var de skulle ta. Og så tror jeg også de kjører med minst en, men gjerne to, billengde mellom seg og bilen fremfor når de kjører i kø. Siden det er så lurt. Men hvis de står i kø i butikken foreksempel da er det best å stå helt klin oppi ryggen på deg, eller gjerne dytte en handlevogn jevnlig inn i knærene dine. For det er jo sånn man kommer seg raskt frem i køen eller...? Jeg er hellig overbevist om at disse menneskene som gjør sånt er de samme...)
;)
Det fikk meg også til å tenke på en historie fra mit eget liv da jeg jobbet som rekvisitør på en musical. Der var det en av skuespillerne som hadde en rekvisitt som var utrolig stor. Faktisk var den større enn meg. Og litt tung og uhåndterlig. Men ikke tyngre enn at jeg kunne klare å bære rundt på den. Så var det en sekvens der denne skuespilleren skulle ut på den ene siden av scenen for så å komme inn igjen på andre siden. Og han skulle ha den store rekvisitten med seg. Da ba han meg om å bære denne store rekvisitten for seg til det stedet hvor han like etter skulle komme inn igjen på scenen. Fakta var at fyren var dobbelt så diger som meg. Og at rekvisitten måtte fraktes nøyaktig samme veg som han skulle gå. Det vil si at der stod en liten jente med en diger dings og holdt dørene for denne mannen som var dobbelt så stor og sterk som henne. Samtidig skulle jeg bakse meg selv gjennom disse dørene, som han som gikk der rett fremfor meg den ene forestillingen etter den andre aldri fikk seg til å gidde å holde opp for meg... Jeg syns jo selv at situasjonen var ganske hysterisk morsom der jeg løp i helene på ham med den digre monster-rekvisitten. Og siden det tross alt var jobben min så ville jeg nå ikke akkurat gi ham beskjed. Men jeg tenkte nå likevel at han egentlig burde være litt flau. Og jeg kan love at det var mange av de andre teknikerne som tenkte det samme. Og etter kanskje 70 forestillinger så plutselig en dag gikk dette opp for ham også, og fra da av, de siste 5 forestillingene, klarte han å bære den selv. Han skulle jo tross alt samme veien.... Dah!

Beklager disse filosofiske spinnoffene som ikke har såååå mye med turen vår å gjøre, men dette er det som kan bli resultatet av en mage i ulage.