Bedritne betraktninger eller tanker fra en doring

Med stor fare for å fornærme noen som er kraftig tattoo fan, og også noen av mine beste venner med tatoveringer (dette er IKKE ment som hets av noen av dere, jeg liker dere like godt både med og uten tattiser!) så må jeg likevel drodle litt videre over dette temaet. (Det å ha tilbakevendende magetrøbbel, eller diaré som det heter på fint bergensk, gir en masse rom for filosofiske betraktninger. Man må jo se på de positive sidene av ting...)
Selv om vi nok er ganske enige om mye av det jeg tenker angående dette temaet, meg og Erik, så skal jeg nok helt og holdent selv stå inne for disse betraktningene mine.
Jeg må også legge vekt på å si at jeg syns at mange tatoveringer kan være kjempeflotte, og at jeg har stor forståelse for at noen kan ha sterke symbolske betydninger, og stor personlig mening for den som bærer den og så bortetter. Men jeg ser også at tatoveringer er et slags motefenomen. Noe som alle liksom må ha for å realisere seg selv. Men jeg lurer liksom på hvilken realisering egentlig det er snakk om her? Sjokkeffekten er jo helt borte, kanskje med unntak av de som tatoverer hele kroppen eller i alle fall ansiktet og hodet. For både naboen, tante og bestemor (i noen tilfeller til og med oldemor) har jo minst en tatovering. Dere må gjerne arrestere meg og skrike ut i kommentarfeltet her hvis dere er uenige med meg, men det hjelper jo ikke så mye. Her på bloggen driver jeg jo et enevelde og kan mene hva jeg vil, heldigvis. Så får andre heller være uenig.
Sånn som jeg ser det så er jo tatoveringer i tillegg til alt dette med personlig symboleffekter osv opp og ned i mente så er det vel til syvende og sist en måte og utsmykke kroppen på. For livet og ut. Og da er det jeg syns det er så synd med alle disse stakkars menneskene som tydeligvis har så usannsynlig dårlig visuell smak! Når man først skal brenne noe inn i huden som skal vare hele livet så hadde det jo vært fint om det tok seg litt flott ut på kroppen din også eller?
Dette er den største grunnen til at jeg ikke har noen selv. Ikke fordi jeg syns at det er teit eller dumt eller stygt på generell basis. Men jeg vet at de fleste smykker og klær og ting og tang blir man lei av. Det går på en måte i bølgedaler og følger gjerne litt moten hva man liker av sånt liksom. (Hvem skulle foreksempel trodd for noen år siden at jeg i dag skulle like å vasse rundt i en Haremsbukse.)
Når man da i tillegg til at det kanskje er vanskelig å spå om man for resten av livet kommer til å syns at indianere er en utrolig kul ting. Eller delfiner som hopper ut av rumpa eller en bulldog på overarmen, eller hva det nå måtte være man har funnet på å besmykke seg med. (Eller enda verre med navnet på en kjæreste eller ektemake som man senere går fra, au...!)
Greien er at når det er sommer på den måten som det er her nede hele tiden, så har folk nesten ikke klær på seg. Døgnet rundt. Og da ser man alle disse rare tatoveringene folk går rundt med sånn over alt. Jeg blir forskrekket over motivene de velger, men mest av alt hvordan man bare kladder eller flekker til kroppen sin med en haug med tegninger som ikke ser ut til å ha noen sammenheng, og etter en stund er det noen som ender opp med å se ut som de er kraftig angrepet av føflekkreft. Litt sånne Gorbatsjov føflekker som er kastet litt tilfeldig ut på kroppen.
Yes, vi tar hele den ene leggen. Smeller til med et akvarium der Så tar vi halsen og litt nedover ene siden av ryggen. Hva med å kjøre på med litt keltiske symboler der? Og nederst på ene siden av ryggen, sånn rett over rumpen setter vi navnet på bikkja. ”I love jesus” med hjerte, kors og anker kan vi kanskje rett og slett ha midt på underarmen eller? En slange som slynger seg rundt den andre armen er bra, og en koalabørn, noen asiatiske symboler, en gullfisk som hopper og litt bambuskvister, et digert bilde, det kan få plass på den halvdelen av ryggen der det ikke allerede er noe.
Og når jeg skriver min første bok, og den får sekser på terningkast så kommer den til å få stjerneplassen. Midt på ræven!

Et annet tema som fortjener et hjertesukk det er alle de som kommer med trillekofferten sin på stranden. Her er Erik og meg temmelig enige. Dette har vi studert en hel del i det siste nemlig. De klarer ikke løfte de inn og ut av båtene som skal frakte dem til eller fra strendene her, så da må det bærere til. Og når de står der på stranden så drar de dem etter seg oppover sanden selv om hjulene selvsagt ikke triller særlig godt der. Faktisk så godt som ikke i det hele tatt. Jeg lurer på hvor mange av dem som senere går tilbake i butikken der de kjøpte kofferten og klager på at hjulene ikke virker som de skal...!?
Og så sitter de der og peker på dem som kommer forbi og sier så høytidelig til ungene sine: ”Unger, der ser dere det som kalles backpackere (ref: ryggsekkturister på godt norsk) –er det så ille å ha det litt komfortabelt da?” Ha ha, vi snakker komfortabelt... Føler meg ganske overlegen koffertfolket når jeg med letthet kan løfte og bære og ta meg av min egen bagasje med overlegen enkelthet. Når sanden på stranden ikke byr på noen som helst problemer for min håndtering av egen bagasje.
Men det som tar kaken er de som på tross av at de har vært og kjøpt seg førsteklasses koffert. Sjekket at de har fått hjul av beste kvalitet og alt det som er av finesser og førsteklasses koffert utstyr. Så klarer de likevel ikke å trille kofferten sin selv! Og her snakker vi store kraftige voksne mennesker. De 50-100 meterne ned til stranden må de fraktes på golfbil med TRILLEkofferten sin! (Der en golfbil kan kjøre kan garantert en koffert trilles....) Jeg får litt sjokk av sånt. Er det snakk om latskap da? Eller behovet for å føle seg som en del av verdens elite ved å kunne benytte seg av tjenersamfunnet?
Det dummeste jeg har sett i så måte var en stor gjeng franskmenn, alle var de store og tilsynelatende sterke karer. Men kofferten sin kunne de ikke trille nedover betongfortauet. Så bak denne flotte gjengen kom det en bitteliten thai-mann med en diger håndholdt kjerre full av Trillekofferter. Den lille thai-mannen slet og svettet med det digre lasset, og rundt en sving holdt han på å ta livet av seg selv da han var i ferd med å få hele vognen over seg! Og like fremfor spankulerte disse digre franske karene som om det var helt normalt liksom. Jeg klarer ikke med hele meg å forstå at de ikke blir flau over å fremstå så hjelpes- og hjerteløse! (Men jeg mistenker også disse folkene for å være de samme som stopper rett på toppen av rulletrappen slik at du som kommer bak dem enten blir ufrivillig dyttet inn i ryggen på dem, eller må stå g spinne bakover til de får bestemt seg for hvilken retning det nå var de skulle ta. Og så tror jeg også de kjører med minst en, men gjerne to, billengde mellom seg og bilen fremfor når de kjører i kø. Siden det er så lurt. Men hvis de står i kø i butikken foreksempel da er det best å stå helt klin oppi ryggen på deg, eller gjerne dytte en handlevogn jevnlig inn i knærene dine. For det er jo sånn man kommer seg raskt frem i køen eller...? Jeg er hellig overbevist om at disse menneskene som gjør sånt er de samme...)
;)
Det fikk meg også til å tenke på en historie fra mit eget liv da jeg jobbet som rekvisitør på en musical. Der var det en av skuespillerne som hadde en rekvisitt som var utrolig stor. Faktisk var den større enn meg. Og litt tung og uhåndterlig. Men ikke tyngre enn at jeg kunne klare å bære rundt på den. Så var det en sekvens der denne skuespilleren skulle ut på den ene siden av scenen for så å komme inn igjen på andre siden. Og han skulle ha den store rekvisitten med seg. Da ba han meg om å bære denne store rekvisitten for seg til det stedet hvor han like etter skulle komme inn igjen på scenen. Fakta var at fyren var dobbelt så diger som meg. Og at rekvisitten måtte fraktes nøyaktig samme veg som han skulle gå. Det vil si at der stod en liten jente med en diger dings og holdt dørene for denne mannen som var dobbelt så stor og sterk som henne. Samtidig skulle jeg bakse meg selv gjennom disse dørene, som han som gikk der rett fremfor meg den ene forestillingen etter den andre aldri fikk seg til å gidde å holde opp for meg... Jeg syns jo selv at situasjonen var ganske hysterisk morsom der jeg løp i helene på ham med den digre monster-rekvisitten. Og siden det tross alt var jobben min så ville jeg nå ikke akkurat gi ham beskjed. Men jeg tenkte nå likevel at han egentlig burde være litt flau. Og jeg kan love at det var mange av de andre teknikerne som tenkte det samme. Og etter kanskje 70 forestillinger så plutselig en dag gikk dette opp for ham også, og fra da av, de siste 5 forestillingene, klarte han å bære den selv. Han skulle jo tross alt samme veien.... Dah!

Beklager disse filosofiske spinnoffene som ikke har såååå mye med turen vår å gjøre, men dette er det som kan bli resultatet av en mage i ulage.