ME myself and I

Jeg er altså vel hjemme. Jetlagen har ikke gitt seg helt enda, så jeg er trøtt som en strømpe for tiden. Hvorfor heter det egentlig trøtt som en strømpe forresten...? På hvilken måte blir strømper trøtte i forhold til levende vesener foreksempel? Kanskje jeg heller burde si at jeg er trøtt som et dovendyr. Men så er jeg ikke doven heller. Bare jysla trøtt. I tillegg til at jeg våkner mellom fire og seks på morgenen. Av meg selv. Uten at klokken har ringt. Det er jo forsåvidt vel og bra det. Ingen ting galt i det å våkne opp en dag og være et a-menneske. Bare så kjedelig når man begynner å bli trøtt klokken syv på kvelden. Og enda verre når man et par timer senere holder på å sovne ned i den nydelige kamskjell-forretten som verdens fineste venninne har tilberedt. For deretter å bli sjuk i magen når resten av middagen kommer på bordet, takk for maten du liksom.... og så å måtte slepe seg tvers over gaten og hjem til seg selv klokken elleve om kvelden. Som en sliten nittiåring. Konserten vi hadde gledet oss til ble det ingen ting av. Je je je. Velkommen hjem! Sånn går det når ME-pasienter tror de kan ta seg ut på ferie.

Har MAAANGE FLERE bilder fra turen som venter på å bli lagt inn. Jeg har bare ikke orket enda. Blitt litt for mye god blanding av jetlag-slappis og ME, myself and I de siste dagene. (Yes, I know, jeg kunne jo lagt dem inn nå lissåm. Men bildene ligger i harddisken hjemme, og jeg er på jobb.)