Mitt liv som hund

Her er dukken jeg sydde kjole til. Den jeg nevnte i innlegget under her. Dette er en rekvisitørs hverdag. Kjolen hun hadde var ikke bra nok, noen måtte sy ny kjole. Det ble meg. Uten mønster, bare med en passelig bra tegning som utgangspunkt. Et par tre banneord ble det nok undervegs. Den lille dukken var på scenen ca 3 sekunder. So much for so little. Men det er ofte sånn med teater og denslags at dersom detaljene er helt feil, så legger du merke til dem, hvis derimot alle detaljene er helt perfekte så ser du dem nesten ikke, men de er likevel med å løfte helheten. Derfor må man faktisk noen ganger bruke flere timer på noe som bare skal være med noen få sekunder.