Filmanmeldelse

Her er også filmanmeldelsen jeg skrev:

Taxi Driver, USA (1976)
Regi: Martin Scorsese, USA, 1976. Produsent: Julia Phillips / Michael Phillips Manus: Paul Schrader. Foto: Michael Chapman. Musikk: Bernard Herrmann. Medv: Robert De Niro, Jodie Foster, Cybill Shepherd, Harvey Keitel m.fl.

Martin Scorseses film Taxi Driver fra 1976 var tidsaktuell på flere måter da den kom ut. For det første hentet Scorsese inn et stjernelag av unge ferske skuespillere med Robert De Niro, Jodie Foster, Cybill Shepherd og Harvey Keitel. Alle er skuespillere som i ettertid skulle få en lang og betydningsfull karriere i amerikansk film. Tematikken for filmen var også særdeles viktig i sin tid, og dessverre kan vi oppleve den som like aktuell i dag. Det dystre musikksporet komponert av Bernard Herrmann er med og underbygger den tungsindige stemningen. Dette gjelder også de scenografiske virkemidlene med nedslitte leiligheter, forsøplede gater og mørke scener i gråskalaen. Storbyen New York fungerer både som motspiller og bakteppe. Filmen spiller på et stort følelsesregister med frustrasjon som hovedtema.

Hovedpersonen Travis fremstilles glitrende av Robert De Niro. Han står for en av filmhistoriens store klassiske scener med ”You talkin’ to me?”- sekvensen. Travis har vært i Vietnam, og er nå på jakt etter noe meningsfylt å fylle tiden med. Han sliter med å tilpasse seg, får ikke sove om nettene og overlever på piller. Nattskiftet på taxisentralen blir en midlertidig redning. Han kjører hvem som helst, hvor som helst. Dermed får han storbyens underverden midt i trynet, med kriminelle, horer, utro ektefeller og politikere. Han tørker blod og sæd av setene i bilen etter hvert skift og føler mer og mer avmakt mot verden der ute. Så en dag oppdager han en ukjent kvinne i hvit, uskyldsren kjole. Han ser henne som en engel som kan redde ham fra fornedrelse. Engelen er Betsy, spilt av Cybill Shephered, en karrierekvinne som jobber som politisk aktivist. Travis ber henne med seg ut. Når han tar henne med i en luguber pornokino tar det hele imidlertid brått slutt, og han er stilt overfor nok et nederlag.

Herfra går det i bratt nedoverbakke. Han bestemmer seg for å ta affære med all dritten rundt seg. Går til anskaffelse av store mengder våpen og starter et strengt treningsregime. Samtidig fortsetter han å kjøre taxi. Slik treffer han også Iris som er barneprostituert. Iris var Jodie Foster sin debut. Bare 14 år gammel gjorde hun denne sterke rolletolkningen som hun ble belønnet med en Oscarnominasjon for. Travis gjør nå Iris til sitt prosjekt og bestemmer seg for å redde henne. Få henne vekk fra byen og livet med halliken Sport. Karakteren Sport spilles svært overbevisende av Harvey Keitel. Gjennom hele filmen kjenner vi på følelsen av at Travis går rundt som en udetonert bombe. Man utvikler sterk medfølelse for denne mannen samtidig som det er vanskelig å forstå hvordan han kan reagere på en så sprø måte som han gjør. Filmen er intelligent i sin tolkning av menneskers følelsesverden. Den handler om antihelten som drømmer om å bli helt. Et enkelt menneske som drømmer om å bety noe i andres liv. En vanlig mann som gjør jobben sin og pliktskyldig skriver hjem til foreldrene. Problematikken rundt soldater som har vært i krigen for å kommer hjem og slite med å finne seg til rette i en normal verden og ikke få tilstrekkelig kyndig hjelp er sentral, og kommer godt frem. Det er ingen heseblesende action film, men derimot en film som dveler ved spenningen. Drar det ut og lar seeren bli like redd for Travis sin personlige skjebne som menneskene han kan komme til å ramme med sin galskap. Fordi vi har rukket å bli litt glad i ham.
Filmen ble nominert til fire Oscar men fikk ingen. Det var kanskje ufortjent når vi tenker på den klassikerstatusen den har oppnådd. Dette er absolutt en film som er verdt å se både en og to ganger. Selv i dag så mange år etter utgivelsen. Scorsese og De Niro: Yes, you are talkin’ to me!