Det blir desverre ikke mye skriving naa disse dagene. Internettsystemet her nede er tregt og litt tungvint. Vi ha heller ikke med oss laptopen lenger, den ligger igjen i Bangkok og venter paa oss, saa vi faar ikke lagt bildene inn der for saa aa ta med oss en minnepinne med et "lite" bildeutvalg til internettsjappen... Saa dere faar vente taalmodig til vi er tilbake i thiland med aa faa visualisert opplevelsene vaare.
Beklager ogsaa alle skrivefeil hele tiden. Tastaturene her er ogsaa ofte veldig trege i tastene, saa bokstavene blir litt hulter til bulter. (Dette gjelder ogsaa i hoeyeste grad thailand. Sarlig paa strendene der, med tastaturer fulle av sand.
Vi har hatt noen fantastiske dager i Siem Riep og i tempelbyen Angkor Wat. Det skal vi fortelle mer om naar vi faar lagt inn bilder.
Sett masse flott, staatt opp kl 04.30 tre dager for aa se soloppgangen...! Spist godt, vaert i flytende landsby og paa klassisk Khmer danseshow...
Naa har vi i alle fall ankommet Phnom Penh som er hovedstaden i Kambodia.
turen hit var en liten overraskelse i seg selv. Iom at jeg (Aasa) har reiset en del i disse omraadene foer saa var vi smertelig klar over hvor daarlige forhold det kan vaere paa enkelte busser og offentlige transportmidler og ikke minst infrastrukturen og da aerlig veinettet her i landet.
Derfor var vi veldig glade da Henrik og Karianne som vi traff i Railey fortalte oss at de hadde tatt flott aircon VIP buss melleom Phnom Penh og Siem Riep. Saa vi visste at det fantes og hadde bestemt oss for at en behagelig reise paa en moderne og behagelig aircon buss med myke gode seter til e humpete veiene her, det var det vi ville ha...
Vi ba om billetter til VIP buss, betalte 10 dollar som var hoeyeste pris. Dermed var vi glad og fornoey og gledet oss til en hyggelig tur.
Vi ankom bussterminalen en halvtime foer avgang som avtalt, og er var ingen buss... Men der stod en hel lang rad med andre flotte, store, nye, moderne busser lik det vi hadde sett for oss at vi ville reise med. Saa vi regnet med vaar ville komme snart, at den bare var litt sen. Naar klokken var blitt litt over avgangstid kommer et gammelt vrak av en buss kostende nedover den stoevete veien og etter mye elendig manoevrering klarte de tilslutt aa faa bussen loset inn i den digre luken hvor den skulle parkere. Ut av bussen stroemmet bare masse tydelig fattige Kambodsjanere. Saa forteller sjaafoeren vaar oss at dette er vaar buss!! Som om ikke det var nok at bussen var gammel og sliten saa var det ene vinduet knust og erstattet med en tynn papplate som var teipet fast over ruten... Erik regnet seg kjapt frem til at sannsynligheten var stor for at det var der vaare plasser nr 29 og 30 ville vaere... og saa sannelig! Ruten maa ha vaert temmelig nylig knust for setet var fullt av glasskaar, og vi ble veldig i stuss om hva vi skulle gjoere, ingen her ville snakek god nok engelsk til aa forstaa, men jeg gikk allikevel ut og proevde faa noen til aa forstaa at vi ikke ville sitte i et sete fult av glass...Etter en lang runde med roping rundt paa bussplassen etter noen som kanskje kunne litt engelsk kom han mannen med finest shorts og skjort e og mente han kunne det, men han forstod ikke hva jeg ville. Saa var det en dame som stod i bakgrunnen som begynte og gestikulere og forklare ham noe voldsomt, og jeg forstod paa armbevegelsene at hun hadde forstaatt det med vinduet. Jeg hadde haapet at bussen ikke avr helt full saa vi kunne bytte sete med noen, men den gang ei.... Men vi hadde jo tross alt betalt 20 dollar tilsammen for de to billetene vaare og sikkert dermed sponset hele bussturen igrunnen saa de flyttet paa litt folk og saa fikk vi seter uten glass i. Og jeg foelte meg litt skyldig daa noen stakkars lokale folk ble plassert i de setene vi ikke ville sitte i, men unnskyldte overfor meg selv med det at vi sikkert har betalt minst det tidobbelte av dem... Ok, jeg vet den er tynn, men likevel. Og bussen var saa full at noen ble plassert paa smaa plastkrakker i midtgangen.
Vi ble naa sittende like bak den fantastiske papplaten. Paa bussen var vi hele 7 utlendinger, og tilfeldigvis var de tre jentene bak oss norske! morsomt. De var ikek saa misfornoeyd, for de hadde betalt mye mindre enn oss og forventet seg en slik tur, mens vi var jo rett og slett blitt lurt, saa da var det ganske surt. Naar den fine groenne, moderne bussen ved siden av oss rullet ut full av japanere og andre turister saa var det litt tungt aaa se paa. Men vi hadde sjekket ut av rommet, betalt for en billett, var innstilt paa en tur til Phnom Penh, og med den daarlige engelsken, eller heller mangelene pa engelsk hos de fleste her saa lager man bare stoerre problemer for seg selv hvis man begynner aa proeve seg paa noe som de ikke forstaar noe av. De vilel aldri forstaatt hva vi mente om vi proevde gaa av bussen for aa ta en annen (da maatte vi ogsaa sjekket innigjen paa et nytt sted, de siste bussene gaar kl 12.30, og klokken var jo naa blitt nesten 13.00.) Saa det var bare aa bite i det sure eplet og bli med paa "joyriden"med gardinene blafrende ut mellom papplaten og bussiden og humpe avgaarde uten stoetdempere(!!) paa en buss som kjoerer i hundreognitti, eller i alle fall saa fort han kunne faa kjerra til aa koste avgaarde over humper og humper og humper. Og seter som var helt loese og av plast saa vi satt hele veien og var klissvaate av svette fordi den fantastiske airconen paa vaar fantastiske buss fra 60 tallet ikke virket noe videre bra.....
Sjaafoeren stod nermest konstant paa hornet, her er det bare aa kjeore paa, koste videre, staa paa floeyta og alle andre faar passe seg for meg for jeg er stor og farlig (utenom hver gang vi ble passert av en av de FIIIINE busene som vi ville reise med :( da var det de som var stoerst og farligst...
Erik ble ogsaa paff og litt frustrert og sinna, men naar vi foerst var paa bussen bare lo han av det, og saatt og koste seg med en bok (tror han fikk lest annenhver linje mellom hver gang han hoppet i setet).
Vi bestemte oss for at det var kanskje ikke veldig morsomt aa sitte saann i seks timer, men at det ville i alle fall bli en god historie i ettertid (?)
Og vi ankom tilslutt Phnom Penh, heldigvis like i naerheten av masse bra gjestehus, fikk oss et rom (etter foerst aa ha blitt grundig lurt nok en gang av en tuktuk sjaafoer som forandret prisen paa et blunk fra 3-5 dollar som foerst var avtalt da vi ikke hadde annet enn en 5-er aa betale med... Ikke noe veksel fra han nei, for det var EGENTLIG det prisen var saann plutselig. Hah, vi visste da vi avtalte med han at 3 dollar var re ganger for mye, men godtok allikevel dumsnille som vi var. Skulle presset den ned i 2 saa hadde vi hatt i smaatt. Men vi laerer av de skitne knepene hele tiden, og blir bedre og bedre til aa vite hvordan vi skal gaa frem. (takk og pris at vi ikke hadde bare 20 eller 50 dollar seddel!!) Det hoeres kanskje smaalig ut aa krangle paa en liten dollar, men det er naa engang saann at man er med paa aa presse opp unaturlig hoeye priser hvis man tipser altfor mye eller godtar altfor hoeye priser hele tiden. Og det er jo ikke saa bra for turismen om alt plutselig blir altfor dyrt... (som de saart trenger her i landet for aa ha noe aa leve av, iom at Pol Pot i tillegg til aa sprenge nasjonalbanken og avskaffe penger ogsaa tok livet av all tidligere industri her i landet, saa sakte men sikkert klarer de naa aa bygge opp lit silkeproduksjon, faa inn avtaler om produksjon av klaer og produkter til vesten og klare seg fra haand til munn med jordbruket, men det er turismen som bringer inn de virkelige inntektene. Selv om de blir grusomt skjevt fordelt. Og at desverre er dt en del vestlige som bygger opp mye buisniss her, og stjeler en stor del av den kaken som BURDE gaatt til Kambodsjanerne selv.)
De har ogsaa tog her. Men de kjoerer 20 km i timen, jernbanelinjen er videre enda mer humpete enn de verste veiene her og det sier seg vel selv at togene ikke er av saerlig nyere dato... Under og i etterkant av borgerkrigen her nede, faktisk til ut paa 90-tallet saa var det slik at togene her ble noe spesielt utviklet. De to fremste "flatbed"-vognene fungerte som mineryddere, de neste armerte vognene var utstyrt med et digert maskingevaer huller i sidene som gav mulighet for bruk av andre vaapen fra vognen... Den foerste vognen paa toget var det gratis aa reise med (no wonder!) og den neste var halv pris... og trass i den hoeye faren som var involvet saa var det mange Kambodsjanere som var glade for muligheten til billig eller gratis resie og benyttet seg av det. Saa en reise med tog kunne sikkert vaert rustikt paa en maate, men ikke saerlig behagelig og effektivt hoeres det ut som. Ellers kan man reise med baat her ogsaa paa elven Mekong, eller paa den enorme innsjoene Tonle Sap som strekker seg gjennom nesten halve landet (og blandt annet ligger baade Siem Riep hvor vi kommer fra naa, og Phnom Penh ved denne innsjoene, saa vi kunne ha reist med baat, men det ville vi ikke). Tonle Sap er selve aarsaken til at Kambodia engang var et rikt og mektig rike, og senere grunnlaget for Roede Khmer og Pol Pot's grusomheter mot befolkningen her.
Elven som renner ut av Tonle Sap og ned mot kysten snur nemlig paa et tidspunkt av aaret naar det blir for mye smeltevann som fyller de andre elevene den munner ut i, og begynner aa renne motsatt vei oppigjen i innsjoene, noe som igjen foerer til enorme oversvoemmelser og dermed kanskje verdens beste risdyrkingsomraader. Det var dette som gjorde Angkor Riket mektig, og som gav pol Pot den sinnsyke ideen om aa toemme landets byer for aa sende alle ut paa rismarkene for aa dyrke vanvittige mengder ris, som igjen skulle vaere med paa aa gjoere landet rikt og mektig og alle menneskene lykkelige og mette. Kanskje en god tanke i utgangspunktet, men som vi vet saa er resten av historien langt fra lykkelig eller vellykket.
Vi har bestemt oss for aa droppe de triste og grufulle "turistattraksjonene" "The Killingfields"som er noen av de mange massegravene som ble brukt da de torturerte og drepte for fote under Roede Khmers styre, der det ogsaa er reist et digert monument som inneholder flere tusen hodeskaller og benrester etter de stakkars menneskene som endte sine dager paa en grufull maate her.Og "S21"(et beryktet fengsel/konsentrasjonsleir/tortursted og et sted der mange akademikere, barn, kvinner, menn, eldre og tilogmed spebarn moette sin doed. Stedet var egentlig en barneskole, men under Roede Khmers ledelse ble klasserommene bygget om til aa huse hundrevis av bittesmaa celler...) Dette er de "store"turistattraksjonene"som alle som kommer til Phom Penh foeler at de maa se, men Aasa har sett det foer og orker ikke en gang til, og derfor har vi funnet ut at vi heller har lyst aa finne ut av noen kjekke ting aa gjoere her i byen. Som feks aa spise paa en av de mange restaurantene som har dukket opp som steder der gatebarn kan faa seg en utdanning og laere seg aa bli kokk eller servitoer eller aa starte og drive sin egen bisniss. Noe som har foert til at flere tidligere gatebarn i dag jobber paa noen av de beste hotellrestaurantene her i byen.... Saa det finnes en hel del positive ting aa gjoere her. Den grufulle historien er grufull nok uten at vi skal gaa dit. For min egen del ble det i alle fall altfor wierd sist jeg var her. Aa skulle vaere turist i det som for noen var helvetes forkammer, og et sted de aldri skulle forlate i live. Jeg vet at de ogaa driver turisme i konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig, men for meg blir den formen for turisme bare litt for rar. Det gjoer selvsagt sterkt inntrykk, men man foeler seg som en intrenger paa noens tragedie og grav hvis det er mulig aa forstaa?
I dag skal vi dra til Thailands ambassade og ordne oss et 60 dagers visum slik at vi slipper aa reise ut av thailand flere ganger naar vi naa kommer tilbake. Saa skal vi finne ut hvor vi skal dra videre herfra, kanskje unne oss en Khmer massage og finne ut hvilke kjekke ting denne byen har aa by paa.
Men naa ma vi dra for aa rekke ambassaden :)
Storklem til alle dere som foelger med paa reisen vaar her paa bloggen!
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
+(2).JPG)
Innlegg
