Photo: FlickrHva gjør man egentlig når man allerede for lenge siden er blitt voksen, men fremdeles ikke aner hva man vil bli? Drar man til Orakelet i Delphi og håper på et fornuftig svar foreksempel? Eller bare lar man seg drive med strømmen og ser hvor man tilfeldigvis ender? Åh, dette er sånne spørsmål som gir meg lyst til å skrike av fortvilelse og det er dette som gir meg grå hår i tinningene! Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke.
Det er mange ting jeg har LITT lyst til, men er litt nok til å starte på et langt studie foreksempel...? Om jeg bare hadde vært en sånn som alltid hadde visst at det var foreksempel advokat jeg skulle bli liksom... Men neida, jeg fikk aldri utdelt den egenskapen jeg. Nå er det jo slik da at jeg allerede er noe. Jeg har en utdanning og mange års arbeidserfaring som gjør meg skikket til å få jobb. Men jeg vil ikke gjøre akkurat det lenger. Jeg vil gjøre noe annet, men dette noe annet har enda ikke materialisert seg for meg enda. Og jeg har ventet leeeeeenge nå. Altfor lenge... Angst!
.JPG)
+(2).JPG)
Innlegg
5 kommentarer:
Jepp, dette er eit ytterst kjent fenomen..! Du er iallfall ikkje aleine om å ha det slik. Eg har vore inne på tanken om å skrive eit blogginnlegg om den beslutningsvegringa veldig mange av oss føler i mange forskjellige samanhengar, både når det gjeld kva ein skal bli, kor ein skal bu eller kven som er den rette.. Eg trur det har samanheng med at me har så uendeleg mange mulighetar idag; noko som sjølvsagt er bra, men det gir oss også større personleg ansvar for å "velge det rette". Idag er me på ein måte vår eigen lykkes smed i mykje større grad enn kva folk har vore i tidlegare generasjonar. Tenker eg.. Men ikkje heilt gjennomtenkt ennå dette.. Forstår iallfall veldig godt frustrasjonen din. Søstera mi (som Jorunn Maria kjenner) er i akkurat samme tenkeboksen nå! :) Masse lykke til! PS: Eg trur ikkje det berre er EIN rett ting å gjere - det meste vil som regel gå bra!
Takk!! Ja det skal være sikkert og visst at det er utrolig mange muligheter....
Jeg tenker og tenker. Kanskje det plutselig kommer noe smart ut av all tenkingen ;)
Dette innlegget kunne jeg også (nesten) skrevet. Har forandret meg så mye i det siste og jobben henger ikke helt med... etter nesten ett år hjemme og jeg ikke savner arbeidet i det hele tatt er det vel på tide å gjøre noe med det. Men som deg, jeg tenker og tenker og tenker og blir ikke klok, kanskje jeg tenker for mye??
@Mariann: På en måte er det godt å høre a det er flere som meg der ute, men samtidig så unner jeg ingen å gå rundt å være så forvirra som jeg har vært! ;)
Jeg har et stort håp om at jeg snart finner en lur løsning. Den rette for meg :)
Det er i alle fall bra syns jeg at det virker som du klarte greit å tilpasse deg til å måtte være hjemme en god stund. At ikke du ble stresset av det.
Etterhvert som det blir aktuelt å komme tilbake til arbeid finner du nok ut av det.
Masse lykke til du også, klem!
Trur Mariann har rett! Min teori er iallfall at me tenker, grublar og analyserer altfor mykje, og at dette kanskje hindrar oss i å følge magefølelsen..? Men å gjere noko med det er verre... :) ic.
Legg inn en kommentar