Å gjøre en kort historie lang eller omvent

Photo: The Sartorialist

Jeg har skrevet et laaaaangt bloginnlegg tidligere om min mening om tatoveringer.

For å gjøre en lang historie kort, som det heter så fint; så syns jeg det kan være veldig fint med tattoveringer. Enkelte har noen utrolig kule og fine som er plasert helt perfekt på kroppen deres. Men så er det alle de andre... Jeg syns nemlig at alt for mange tenker altfor lite gjennom hva de tatoverer, og hvor på kroppen de plasserer dem. Dessuten om de virkelig passer til å ha den eller de tatoveringen(e) de velger. Og sist men ikke minst, dersom man tattoverer opptil flere ting, så syns jeg de bør passe sammen både tematisk men også på kroppen på en slik måte at kroppen fremdeles fremstår med et "harmonisk visuelt helhetsintrykk" dersom man kan uttrykke det på den måten...

Mange mener det å tatovere seg er en måte å realisere seg selv på, men jeg tør påstå at det i virkeligheten gjelder de aller aller færreste. Derimot følger man en trend. Hvor mange går ikke rundt med en piggtråd snodd rundt overarmen etter Pamela Anderson fikk seg sin. Eller hvor mange endte ikke opp med et tribalmønster, et kinesisk tegn eller en firfisle på nittitallet...? Uten at jeg vet dette helt sikkert, for jeg er som dere kanskje forstår ikke veldig inne i tatoveringenes verden, men jeg tipper at det finnes et uendelig stort antall personer der ute som i løpet av de siste fem årene har fått seg en klassisk 50-talls sjømannstatovering. Fordi det er trenden NÅ. De kan absolutt være sabla fine. Det er jeg enig i. 50 tall er kult! Men at det er selvrealisering er kanskje å ta litt hardt i!?

Etter tre måneder på stranden i Asia nå "i vinter" der folk går rundt og viser masse hud og kropp med serdeles lite klær på, som skjuler disse kropsutsmykkingene, så oppdager man hvor uendelig mange som har endt opp med et lite kledelig resultat. Desverre. Det er faktisk ganske langt mellom de man syns er flotte og passende. Men desto mer av dem som har glemt å tenke estetikk og helhet. Kanskje det bare er meg som er sær og altfor opptatt av det visuelle uttykket på alt jeg opplever her i verden, men jeg vet ikke... Man skal jo leve med disse greiene da til man blir gammel og skrukkete i huden. Så da føler jeg at det kan være ålreit at det er skikkelig gjennomtenkt på alle plan.

Okei, nå ble faktisk ikke en lang historie kort, slik jeg hadde lovet, fordi jeg er jo som alltid altfor glad i å bruke mange ord. Enten jeg prater og ordene fosser ut av meg uten at jeg har tid til å puste mellom dem eller høre etter på hva andre sier for den saks skyld. Eller om det er det at jeg skriver. Jeg er rett og slett ikke i stand til å uttrykke meg med få ord. Jeg skal øve meg. Lover. Skal prøve å lage noen blogginnlegg med korte og få setninger.

For det jeg egentlig skulle si i dette innlegget var ganske enkelt dette: Selv om jeg er skeptisk til altfor mye tattiser, så var bildet av denne fyren fra bloggen til The Sartorialist så himla fint! Tror det er mixen med de grovt tatoverte armene/hendene sammen med det utrolig tøffe, rene og gjennomførte 20-30 talls antrekket samt den nydelige veteranbilen i bakgrunnen. Jeg er jo temmelig svak for å mixe uttrykk som egentlig ikke hører helt sammen....

Kort og godt. Det var bare det jeg skulle si. Hva er din mening om tatoveringer?